Trygg havn

For en god tid tilbake skrev jeg ned en oppsummering, i billedlig form, noen av mine tanker og opplevelser de siste tyve år som skulle føre meg fra de frikirkelige tradisjoner og over til den apostoliske, Katolske Kirke.
Det skulle ikke forundre meg om en og annen konvertitt skulle kjenne seg igjen og komme på sporet av en tolkning:

"Da jeg våknet opp, kunne jeg se at jeg befant meg ombord på en båt. Det lignet mest på en fiskebåt, av den typen nordlendingene bruker for å dra opp store mengder torsk. Båten var full av mennesker som jublet og var glade – i alle fall så det slik ut.
Nå viste det seg at havet omkring oss var fullt av mennesker som fløt omring, ja så mange at man kan si at menneskene var selve havet.

Mannskapet ombord sa til meg at det viktigste var å dra folk opp fra sjøen, slik at de kunne komme i trygghet og bli vervet til tjeneste ombord på båten. Så, jeg tok del i dette viktige arbeidet og vi gledet oss alle hver gang et menneske ble dratt opp og reddet.

Da vi hadde holdt på med dette en stund, la jeg merke til at mange av de menneskene vi hadde dratt opp på dekk hoppet ut i vannet igjen. Dette bekymret meg, og jeg forsøkte å forklare dem at denne båten var det eneste stedet der de kunne være trygge, men det var imidlertid svært få som trodde på denne forklaringen.

Nå fikk jeg også se at mange av de som hoppet ut gjorde dette for deretter å krabbe opp på en annen båt litt lengre bort. De syntes at de andre båtene var mer attraktive – men dette gjaldt bare når de så dem på avstand, for flere kom tilbake igjen. Da fortalte de hvor fælt de hadde hatt de på de andre båtene. Noen fortalte om at dekket var såpeglatt slik at man lett kunne falle uti vannet, mens andre fortalte om at kapteinen var hard og krevende og satte krav til dem. Atter andre fortalte at styrmannen førte dem ut i hard vær slik at både båten og mannskapet kom i fare.

Så, for å forsøke å forstå hva som foregikk rundt meg, så tok jeg fram kikkerten og så meg litt rundt der ute på havet. Jeg kunne se at det var hopetall av store og mindre båter rundt oss. De var svært forskjellige, og det kunne se ut som de var ute i helt forskjellige oppdrag.

Noen var rene krigsskip – disse var militante og skjøt rundt seg og kriget. Mange fikk hjelp fra disse, men det var også mange som omkom, og flere av de mindre båtene ble regelrett senket av deres artilleri.

Andre så mer ”myke” ut, nærmest som små gummibåter som ble kastet hit og dit av enhver bølge som passerte. Disse hadde svært kort levetid, og mange havnet i vannet og druknet etter at ”luften gikk ut”.

Likeledes var det med seilbåtene – mange av disse manglet ror, slik at de ble helt og holdent styrt av den vinden som til enhver tid blåste i seilet. Denne vinden kunne de ikke kontrollere, og det endte ofte med havari og mange mennesker druknet.

Jeg kunne fortalt mye mer om de forskjellige fartøyene jeg kunne se rundt meg, men nå oppdaget jeg også at fiskebåten jeg selv var på manglet navigasjonsutstyr, slik at vi, til tider hadde gått i sirkel, og til tider nesten kjørt på skjær. Dessuten var det generelt mangel på mat. Maten ute på havet var svært ensformig og ”rasjonell” – det minner mest om nødproviant.

Alt dette jeg hadde sett rundt meg gjorde meg bekymret og jeg lurte på hva som egentlig er hensikten med å drive på som vi gjør. Derfor valgte jeg å sette meg ned for meg selv og kikke rundt i fred og ro uten å bli forstyrret av det som foregikk.

Da begynte tåken å lette slik at det ble bedre sikt og jeg fikk øye på noe som så ut som fastland i østlig retning. Det så ut som en halvøy, og den var svært vakker å se til – den stod jo helt stille og ble ikke påvirket av verken bølger eller vind. Dette var et ukjent, og litt skremmende, men også veldig attraktivt syn. Jeg brukte litt tid på å venne meg til tanken. Var det virkelig mulig at det fantes fastland – som det går an å bo på?

Etter hvert som jeg kikket nøyere, fikk jeg se enda et land – litt lengre mot vest. Dette var mer høyreist og det så mer ut som ”en klippe” som reiste seg opp av havet. Det var stort, og hadde mange innbyggere – svært mange. Disse så ut til å trives godt og de hadde god plass og godt med variert og sunn mat for både kropp og sjel.

Mellom landet i øst og landet i vest var det en sump. Det sies at denne sumpen ikke alltid har vært der, men at den ble til på grunn av innbyggernes stolthet, og minner oss om hvor viktig det er å være ydmyk.

Desto mer jeg kikket på landet i vest (som også var nærmest), desto mer ble jeg overbevist om at det er der menneskene er skapt til å være. Jeg fikk liksom en følelse av at det er der jeg kom fra og egentlig hørte hjemme og jeg lurte på hvordan jeg hadde havnet langt ute på havet. Det er jo greit nok at man drar ut på havet for å fiske, men hvorfor blir man værende i båten i stedet for å frakte fisken inn til land?

Jeg så nå hele virksomheten på denne båten spesielt, og ute på havet generelt som ganske absurd, og jeg lengtet mer og mer etter å komme til land. Men for å komme dit, visste jeg at jeg måtte jeg si opp mine oppgaver ombord på båten. Så jeg gjorde det, og forsøkte å trekke meg tilbake så skånsom som mulig samtidig som jeg hadde dette landet under oppsikt..."

Fortsettelse følger - kanskje.