Ok, så har jeg altså vært på midnattsmesse for første gang. Det startet med en usedvanlig vinteraktig og snøhvit opplevelse å spasere til St Laurentius Katolske kirke denne julenatten.
Turen gikk som vanlig over kirkegården som ligger like ved. Da jeg fikk se alle lysene som var tent på gravene, kom jeg til å tenke på noe jeg hadde lest i Aftenposten noen timer tidligere; nemlig at mange nordmenn tenner lys på gravene for å minnes sine døde, men at dette ikke alltid har vært mulig, siden det ikke er altfor lenge siden man låste portene til kirkegårdene for å forhindre at folk skulle gjøre nettopp dette. Var det slik at den Lutherske kirken nektet folket å tenne lys - kanskje det var for "katolsk"? Og kanskje det norske folk er mer religiøse og katolske enn de egentlig forstår.
Nok om det - kirkerommet var nesten fullt av mennesker da presten, en diakon og en ministrant kom inn. Jeg har aldri hatt særlig sans for verken juletradisjoner (eller tradisjoner i det hele tatt), eller julesanger, men jeg må si det var en opplevelse da stillheten ble brutt av at alle begynte å synge "Stille natt, hellige natt" uten hjelp av orgel eller andre tekniske midler. Det var ingen glamorøse forsangere eller solister som fikk oppmerksomhet. Det var ingen spotlights, men jeg la merke til at den røde oljelampen lyste, noe som forsikret alle tilstedeværende om at den døde og oppstandne Kristus selv var tilstede i sakramentet som senere skulle deles ut til de hellige. Det var som om denne sangen nå var satt inn i sin rettmessige ramme og fikk nå et menigsfylt innhold som ble til oppbyggelse for mennesker og opphøyelse av Gud.
Messen forløp som vanlig, men med en spesiell nærhet til det som julen handler om, altså det at "ordet ble kjød og tok bolig i blant oss". Jesus ble unnfanget ved Den Hellige Ånd og kan derfor sies å være "sann Gud av den sanne Gud". Videre tok Gud kjød av den hellige jomfru Maria og ble født under samme kår som oss, og kan derfor også sies å være "sant menneske".
Vel, dette var en ny og god opplevelse som også bekrefter at den apostoliske Kirken fortsatt er fullt oppegående og fortsatt bevarer og formidler de evangeliske sannheter inn i en verden som er stadig mer ateitisk og åndelig døende blant de kirkefremmede og stadig mer kompromissende, utydelig og utvasket blant de troende.
