lørdag 27. juni 2009

Er Kirken "synlig" eller "usynlig"?



Det er mange som hevder at Kirken er "universell" i betydningen at ingen kan vite hvem som tilhører den, eller at ingen kan sette grenser for hvem som er "innenfor" og hvem som er "utenfor" Kirken. Disse sier gjerne at Kirken er "usynlig", og at det bare er Gud som vet hvem som er Hans virkelige barn.

Til dette vil jeg si ja, det er bare Gud som vet hvem som er Hans virkelige barn - til slutt. Men dette kan ikke brukes som argument for at Kirken på jorden ikke skal ha klare grenser for hvem som er del av den og hvem som ikke er det.

I den gamle pakt som er et "skyggebilde" av den nye ser vi at Gud velger ut, eller definerer det som skal være Hans folk - Israel. Israel var et klart avgrenset folk, det var ingen tvil om hvem som tilhørte dette folket og hvem som ikke gjorde det. Enten var man Jøde og etterkommer av Abraham, Isak og Jakob, eller så var man det ikke.

I den nye pakt, refererer Paulus til Kirken som "Kristi legeme" i sine brever, både til Romerne, Kolosserne, Korinterne, og Efeserne. Her beskriver han hvor intimt det er mellom de hellige, såvel som mellom disse og Kristus. Det fremgår av hans undervisning at det ikke er rom for noe partier eller avvik i tro og lære. Paulus definerer Kristi legeme til å være dem som holder seg til samme Herre, samme Ånd, samme håp, samme tro og samme dåp (Ef 4:4). Når alle disse betingelsene er oppfylt, så betyr det altså, ifølge Paulus at de troende er del av samme legeme - Kristi legeme, eller Kirken.

Dette blir enda mer tydelig når man ser på Kirkens utvikling i den tidlige etter-apostoliske tiden. Kirken var avgrenset til å bestå av virkelige, fysiske mennesker som bekjente den samme tro, var lydige Kirkens lederskap, hadde fellesskap med hverandre og Kristus i Eucharisten (nattverd). Dersom noen ikke oppfylte alle disse kravene, fikk man ikke tilgang til dette fellesskapet og var følgelig ikke regnet som del av Kirken.

Således er det tydelig at apostlenes forståelse av Kirketilhørighet fortsatte etter deres død, og da må man også tro at dette er det Guddommelige mønster som Kristus har ment for sin forsamling til alle tider.

Derfor må man også konkludere med at ideen om en "universell" Kirke som erstatter én, synlig, fysisk, enhetlig, apostolisk Kirke er en oppfinnelse fra moderne tid og ikke etter det opprinnelige intensjon.

Når ble Kirken først kalt "katolsk"?


En ting som jeg undret meg over da jeg leste de tidlige Kirkefedrene, var at ordet "Katolsk" ble brukt for å beskrive forsamlingen av de troende allerede så tidlig son i begynnelsen av det andre århundre.
Jeg trodde først at dette skyldtes at oversetterne var Katolske og ønsket å gi inntrykk av at den tidlige Kirken også var Katolsk. Oversetterne viste seg imidlertid for det meste å være være protestanter og deres oversettelse er korrekt.

Den første kjente referansen til dette ordet finner man når St Ignatius av Antiokea skriver til forsamlingen i Smyrna:

"...Wherever the bishop shall appear, there let the multitude [of the people] also be; even as, wherever Jesus Christ is, there is the Catholic Church..."

Hele teksten kan man lese online her.
Legg også merke til at Ignatius ikke introduserer dette begrepet her, men at han forutsetter at dette er kjent. Dette betyr at det på dette tidspunktet (trolig rundt år 107) ikke var ukjent at Kirken kalte seg selv Katolsk. Etter dette tidspunktet blir det stadig mer vanlig at Kirken omtales med denne tittelen.

Selve begrepet "Katolsk Kirke" er gresk (kata holos = det som angår helheten og ecclesia = de som er kalt ut) og betegner den samling av troende som deler den tro som "finnes på alle steder til alle tider - den tro som er i samsvar med helheten".

Begrepet ble brukt i motsetning til "heretiker" (hairesi = å velge) - altså den som velger seg en annen tro enn den som de hellige har arvet fra apostlene og som de holdt seg trofast til.

En sjokkerende oppdagelse


Som en tjener for den protestantiske tro gjennom mange år, hadde jeg dannet meg et rimelig godt bilde av hvordan den kristne Kirken var i Nytestamentlig tid. Jeg så den for meg som karismatisk, full av jublende "Jesus-troende" individer som levde av undere og mirakler. Jeg trodde de var som en gjennomsnittlig norsk frikirke, bare litt mer radikale. Dette var det bilde jeg hadde dannet meg ved å lese Bibelen med "protestantiske briller" og med en modernistisk og rasjonell virkelighetsforståelse.

Som tidligere nevnt, ble jeg ledet til å begynne å lese skrifter av de tidligste Kirekfedrene, slike som St Ignatius, St Polycarp, og St Clement og mange andre. Jeg tenkte at, siden disse var apostlenes disipler og hadde gitt sine liv for å videreformidle Kristi lære, samt å bygge opp den kristne Kirken, så måtte de da ha noe å lære oss som lever 1900 år senere. Jeg kunne ikke forstå hvorfor disse skriftene ikke ble brukt i de tilfeller hvor Bibelen ser ut til å være tvetydig, der hvor man spekulerer i hva Apostlene egentlig mente.
Nå forstår jeg hvorfor; Alle dagens protestantiske kirkesamfunn ville da fremstå som mer eller mindre heretiske sekter. Det var helt utenkelig at Kirken skulle være delt opp!

Disse gamle skriftene viser med all tydelighet at den tidlige Kirken var strengt hierakisk i struktur, sakramental i sin tjenesteform og de troende var svært preget av frykt og ydmykhet overfor Gud.

Jeg gikk gjennom dette materialet flere ganger før jeg måtte innrømme hvor "Katolsk" den tidlige Kirken var. Jeg som hadde trodd at vektlegging av liturgi, sakramenter, gode gjerninger og et hellig liv var ikke-evangelisk og noe som kjennetegnet en korrupt og forfalt Kirke som nå var erstattet av "nye friske" frimenigheter og evangeliske forsamlinger.

Derfor måtte jeg konkludere med at Kirken ikke kan ha "råtnet på rot" umiddelbart etter apostlenes bortgang. Det var i alle fall utenkelig at noe slikt forfall kunne ha foregått i tiden med forfølgelse av de kristne (de 300 første år) - en tid da Kirken i sin teologi, struktur og spiritualitet allerede var blitt svært lik dagens Katolske Kirke! Dette var en sjokkerende oppdagelse.

Jeg så nå at alle mine våpen som skulle forsvare og legitimere "mangfoldet" av forsamlinger innen kristenheten begynte å smuldre bort og hele den protestantiske grunn måtte granskes på nytt.

Med andre ord innså jeg at jeg måtte støtte meg til en annen autoritet i min bibeltolkning enn hva jeg hadde gjort hittil; Jeg måtte bytte ut et mangfold av, til dels divergerende protestantiske kommentatorer og la den tidlige Kirken tale for seg selv - gjennom sine egne biskoper og vitner.

tirsdag 23. juni 2009

En liten redegjørelse



Denne bloggen ble opprettet fordi jeg trengte en brukerprofil for å kunne skrive på andre blogger - og vips så fikk jeg en blogg på kjøpet.

Siden den nå først er opprettet, så vil jeg bare nevne litt om det tema som har engasjert meg de siste årene, og som også er tema der hvor jeg deltar.

Jeg har vært så heldig å tilhøre et godt frikirkelig miljø i mange år, men har hele denne tiden hatt ubesvarte spørsmål, spesielt av soteriologisk (læren om frelsen) og eklesiell (læren om Kirken) art, men også en rekke andre ting jeg ikke trenger komme inn på her. Jeg fant ut at noen av disse spørsmålene er det rett og slett umulig å besvare tilfredstillende innenfor rammen av både frikirkelig og øvrig protestantisk lære og virkelighetsforståelse.

Jeg sporet hele problemet til grunnleggende å ligge i protestantismens mangel på Gudgitt autoritet, samt dens vesen.

Bibelen har jeg lest flere ganger og alt som står der finnes det ferdige tolkninger på, men problemet et jo at disse tolkningene varierer ettersom hvem man spør. Derfor er likevel ikke Bibelen den autoritet som den påstås å være - den virkelige autoriteten er dem som gir deg sine tolkninger.

På underfullt vis begynte jeg å lese skriftene til de tidligste kristne - de som var apostlenes disipler. Jeg tenkte at disse måtte være gode kandidater til å forstå hva apostlene personlig hadde lært dem og hvordan de praktiserte den kristne lære og hvordan Kirken tok form i etterbibelsk tid. Videre måtte jeg jo se på konsilhistorien for å se den tidlige Kirkens offisielle lære, og forøvrig hele dogmehistorien for å se om denne læren er konsistent opp gjennom tiden.

Dette ble begynnelsen på en lang og spennende reise inn i en verden jeg ikke trodde fantes og som skulle bringe meg "dit jeg ikke ville". Jeg måtte endre syn på Kirkens vesen, sakramentenes betyding, liturgiens funksjon, Kirkens struktur, endetidssynet, ja det er et paradigmeskifte der man endrer forutsetninger for hvordan man tenker.

Så, min konklusjon er at den Katolske Kirken er intakt, tilbyr fortsatt frelse for sjelen, er i besittelse av "troens fylde", at den representerer den tro som de hellige har hatt "på alle steder gjennom alle tider", den tro "som er i samsvar med helheten" og at det mandat Jesus Kristus gav den fortsatt gjelder - dette er ikke på noe tidspunkt i historien blitt trukket tilbake.

Dette bevisst, så ser jeg ingen gyldig grunn til å forbli protestant eller annen skismatiker, men heller bli del av den Kirken som helt konkret fikk løfte om at "helvetes porter" ikke skulle få makt over den - den opprinnelige betydningen av "Kristi legeme på jorden".