søndag 18. oktober 2009

Konvertittens tre stadier

Det er ikke bare-bare å konvertere til den Katolske Kirke - spesielt hvis man har bakrunn fra mer eller mindre radikal protestantisme. Jeg skriver dette utfra egen erfaring, men har også etterhvert forstått at mange, mange andre kan beskrive sin ferd på nogenlund samme måte:

1) Mistanke
Det starter med en mistanke om at Kirken likevel ikke er korrupt og forlatt av Gud (slik man alltid har hørt), og at man derfor tillater seg å lytte til positiv omtale av den historiske Kirken og dermed også tillate at dette kan få konsekvenser for ens egen tradisjon.
Denne mistanken kan komme fra flere kilder og på flere måter:

Eksempelvis kan det være at man kommer i kontakt med kristne som er svært gode, fromme og Gudfryktige, og at man deretter til sin store forskrekkelse oppdager at disse er katolske.

Eller at man av forskjellige grunner, uten behørig tilsyn fra protestanter, på egenhånd begynner å utforske den kristne historien - for deretter til sin store forskrekkelse å oppdage de slående likhetene mellom den tidlige Kirken (urkirken) og dagens Katolske Kirke.

Eller at man, i en verden preget av moralsk forfall oppdager at det er noen kristne som standhaftig står opp for klassiske uforanderlige moralske prinsipper, og at man til sin store forskrekkelse oppdager at de som er mest samstemte, organiserte og konsistente i dette er Katolikker.

Eller at man har en stadig gnagende følelse fordi man aldri har fått svar på spørsmålet om "hvor er Kirken Jesus grunnla?" og at man, som i en åpenbaring, i sin store forskrekkelse oppdager at denne er jo fortsatt oppegående, og at det er denne som alltid er blitt kalt "Katolsk".

2)Dragning
Etter at et eller flere frø av denne sorten er sådd i konvertittens sjel, vil dette vokse. Ærlig og sannhetssøkende som han er, vil han straks iverksette undersøkelser for å forsikre seg om sannhetsinnholdet i sine observasjoner.

Dette kan for noen fortone seg som om man begynner å nøste opp historien til alle sine forgjengere i troen, helt tilbake til Kristus og til Bibelen.

For andre kan det være å gå inn i noen av de konkrete anklager som gjennom tidene er blitt rettet mot Kirken, for å se om disse kan forsvares når man ser historien fra forskjellige innflasvinkler.

For atter andre, kan det være at man sammenligner forholdene i sin egen forsamling med den historike Kirken. Det kan være at man sammenligner teologi eller åndsliv, og utfra dette finner rikdommer og sannheter i den Katolske tradisjon som man ikke var klar over.

Eller at man rett og slett har en lengsel etter Gud og etter Kirkens fellesskap, og at man finner at Kirken fyller dette behovet, både det vertikale (mot Gud) og det horisontale (mot mennesker).

3) Forelskelse
Den siste fasen før en fullstendig opptagelse i Kirkens fulle fellesskap er det jeg vil kalle en forelskelse - der man har en tendens til å la følelsene i større grad få slippe til.

Dette er en fase der inntrykkene og sannhetene man hittil har erkjent begynner å falle på plass og man ser helheten av den kristne tradisjon gjennom tidene og at alle de "merkelige" tingene man tidligere ikke forstod har sine årsaker og hensikter.

Eksempelvis blir man salig av å tenke på at man er i ferd med å ta del i samme tro som alle helgnene - alle de som har utmerket seg ved å tjene Gud, eller til og med ofret sine liv for "Kirkens tro".

Og man blir trygg av å tenke på at tradisjonen er ubrutt helt tilbake til apostlene - uten at man legger sin skjebne i hendene på en eller annen utbrytergruppe underveis, eller at man skal måtte tro at den "egentlige Kirken" skal ha vært en marginal og diffus undergrunnsbevegelse i alle år. Dette vitner om at det hele er et verk av Gud, og at Hans løfter, gitt i Bibelen faktisk er gyldige innenfor denne rammen som altså kalles "det Katolske" og ikke innenfor "det heretiske" (hmm... det blir nok snart en egen post om dette).

Og man skjønner mer og mer at Kristus er fysisk nærværende i Euharistien, og at man knapt kan vente med å bekjenne sine synder for deretter å "ta imot" Kristus slik så mange før oss har gjort det i nesten to tusen år.

Og man blir mer og mer glad i liturgien der alle er samstemte, idet de løfter sine røster til himmelen - og ikonene, krisifikset, luktene og alt som minner om at man befinner seg i det velsignede kirkerommet der Kristus selv er midtpunktet.


Det er bare èn bekymring; frykten for at forelskelsen skal gå over...

2 kommentarer:

  1. Bra artikkel, kjenner meg god igjen. En forelskelse går (enten) over, eller utvikler seg til dyp kjærlighet.

    SvarSlett
  2. Ja, det er sant. Følelsene er kjekke å ha, men de er upåliteige. Derfor må man basere seg på sannhet - så får følelsene komme etterpå. ;-)

    SvarSlett