"Sola scriptura" - del 1

Et av de fem prinsipper som holder hele protestantismen oppe er dogmet om at skriften ikke bare er den høyeste autoritet for lære (prima scriptura), men også den eneste. Dette kalles "skriften alene" (sola scriptura). Dette dogmet er så styrende for den protestantiske forståelse av all teologi og soteriologi, at dersom dette prinsippet ikke kan spores tilbake til en gyldig autoritet - ja da hviler vår Gudsforståelse og vår egen frelse på en gyngende grunn.

Historisk bakgrunn
Den første generasjon kristne mottok evangeliet og læren direkte fra apostlene som reiste rundt og forkynte og underviste. Det var altså en muntlig overføring fra budbringer (apostel) til mottaker. Spredningen av evangeliet foregikk på denne måten de første 20-30 årene før apostlene begynte å skrive brever til de nyetablerte menighetene.

I denne perioden var derfor apostlenes nærvær helt avgjørende for å overføre evangeliet om riket og for å "lære dem alt Jesus hadde befalt". Lærerne som Jesus hadde gitt myndighet til å overføre evangeliet var altså fysisk til stede blant dem, talte samme språk som dem, levde i samme tid som dem og kjente til deres kultur. Dette gjorde at menighetene i Antiokea, Roma, Efesus, Alexandria, Smyrna og alle de andre stedene ble grundig opplært i den kristne tro - kun ved muntlig overføring, som noen ganger i skriften blir kalt for "tradisjon".

Hvis man summerer opp alt apostlene må ha talt inn i spesielle situasjoner, forklart spesielle vanskeligheter, redegjort for forskjellige praksiser for gudstjenesten osv, så er det lett å forstå at ikke alt dette kan rommes i det nye testamentets bøker. Johannes påpekte jo også at alt det Jesus hadde gjort "ikke kunne få plass i all verdens bøker".

Umiddelbart etter apostlenes bortgang fikk apostlenes skrifter den høyeste autoritet i lærespørsmål. Når man leser skriftene til de tidlige kirkefedrene, ser man at de var svært opptatt av å "holde seg til apostlenes lære" - ja de siterer så mye fra skriftene at man kan nesten rekonstruere hele bibelen ut fra deres forskjellige sitater.

Disse kristne hadde den greske versjonen av Det gamle testamente (Septuaginta), men apostlenes brever og evangelieskriftene ble altså benyttet etter hvert som de ble skrevet. Den Bibelen vi kjenner i dag (riktignok bare den katolsk og ortodokse - de protestantiske biblene "mistet" 7 bøker under og etter reformasjonen på 1500-tallet) ble ikke fastsatt før på slutten av 300-tallet.

Ut fra denne enkle framstillingen, kan det se ut som om kirken de første 20-30 år må ha mottatt alt den trengte i form av muntlig tradisjon.