Konvertitten Kornelius

I fortsettelsen av forrige innlegg, så kom jeg til å tenke på likheten mellom en konvertitt og den første hedningekristne; Kornelius som man kan lese om i apostlenes gjerninger 10.

Bibelen sier at Kornelius "fryktet Gud", "gav almisser" og "bad alltid". Jeg kan godt tenke meg hvordan han hadde sett at Jødene hadde funnet sin Messias og hvordan de var gode representanter for den eneste sanne Gud, mens hans eget folk, Romerne var avgudsdyrkere som tilbad alt mulig etter sin egen dømmekraft og innskytelse.

Han var nok blant dem som "banket på" for at Gud i himmelen skulle lukke opp for ham. Han så trolig på denne "jødiske sekten" som den ene sanne religion og han lengtet stadig mer etter å få del i det som Jødene var blitt del av; "de troendes samfunn", eller "ekklesia" (de som er kalt ut), med andre ord: Kirken. Samtidig så visste han at denne sekten bestod kun av Jøder, og han følte seg skikkelig "utenfor" - kanskje han så for seg at han måtte bli proselytt, noe som ikke var uvanlig.

Likeledes er det for mange konvertitter i dag - de har søkt hvileløst omkring i de forskjellige religioner, eller i de forskjellige "retninger" innenfor protestantismen uten å finne ro. De frykter Gud, ber og taler vel om Kirken, men de er likevel "utenfor". Nesten alle som tilhører den Kirken som Kornelius etterhvert ble del av blir jo i vår tid født inn dit. Så hvordan kan en "innfødt protestant", hvis forfedre i sin tid forsøkte å utslette Kirken klare å komme innenfor denne Kirken?

Og hvordan skal en slik konvertering tåles av den religiøse slekt og de troende venner som kanskje er mer enn klar over at deres selvvalgte tilbedelse er den eneste rette? Hvordan kan de tolerere at man frivillig skal gå tilbake og ta på seg "åket fra den mørke middelalder"? Det blir som en venn sa til meg; "I Norge idag er det mer akseptert å bli Buddhist enn Katolikk".

Da er jeg så glad for at det faktisk finnes en del medvandrere på veien som gjør at man fatter håp og ser at man ikke er alene om å oppsøke Kirken.

Videre er jeg glad for mange av dem som er "innenfor" og som har vist velvilje til at andre også skal slippe inn slik at vi kan dele den samme troen som Kornelius fikk og bli del av samme legeme som Kornelius ble del av.

Likeledes er jeg takknemlig for alle Katolikker av utenlandsk opprinnelse som har kommet til Norge og som bidrar til å vitalisere og aktualisere Kirken.

Jeg føler meg liten og ydmyk ... mens jeg banker.