En sjokkerende oppdagelse

Som en tjener for den protestantiske tro gjennom mange år, hadde jeg dannet meg et rimelig godt bilde av hvordan den kristne Kirken var i Nytestamentlig tid. Jeg så den for meg som karismatisk, full av jublende "Jesus-troende" individer som levde av undere og mirakler. Jeg trodde de var som en gjennomsnittlig norsk frikirke, bare litt mer radikale. Dette var det bilde jeg hadde dannet meg ved å lese Bibelen med "protestantiske briller" og med en modernistisk og rasjonell virkelighetsforståelse.

Som tidligere nevnt, ble jeg ledet til å begynne å lese skrifter av de tidligste Kirekfedrene, slike som St Ignatius, St Polycarp, og St Clement og mange andre. Jeg tenkte at, siden disse var apostlenes disipler og hadde gitt sine liv for å videreformidle Kristi lære, samt å bygge opp den kristne Kirken, så måtte de da ha noe å lære oss som lever 1900 år senere. Jeg kunne ikke forstå hvorfor disse skriftene ikke ble brukt i de tilfeller hvor Bibelen ser ut til å være tvetydig, der hvor man spekulerer i hva Apostlene egentlig mente.

Nå forstår jeg hvorfor; Alle dagens protestantiske kirkesamfunn ville da fremstå som mer eller mindre heretiske sekter. Det var helt utenkelig at Kirken skulle være delt opp!

Disse gamle skriftene viser med all tydelighet at den tidlige Kirken var strengt hierakisk i struktur, sakramental i sin tjenesteform og de troende var svært preget av frykt og ydmykhet overfor Gud.

Jeg gikk gjennom dette materialet flere ganger før jeg måtte innrømme hvor "Katolsk" den tidlige Kirken var. Jeg som hadde trodd at vektlegging av liturgi, sakramenter, gode gjerninger og et hellig liv var ikke-evangelisk og noe som kjennetegnet en korrupt og forfalt Kirke som nå var erstattet av "nye friske" frimenigheter og evangeliske forsamlinger.

Derfor måtte jeg konkludere med at Kirken ikke kan ha "råtnet på rot" umiddelbart etter apostlenes bortgang. Det var i alle fall utenkelig at noe slikt forfall kunne ha foregått i tiden med forfølgelse av de kristne (de 300 første år) - en tid da Kirken i sin teologi, struktur og spiritualitet allerede var blitt svært lik dagens Katolske Kirke! Dette var en sjokkerende oppdagelse.

Jeg så nå at alle mine våpen som skulle forsvare og legitimere "mangfoldet" av forsamlinger innen kristenheten begynte å smuldre bort og hele den protestantiske grunn måtte granskes på nytt.

Med andre ord innså jeg at jeg måtte støtte meg til en annen autoritet i min bibeltolkning enn hva jeg hadde gjort hittil; Jeg måtte bytte ut et mangfold av, til dels divergerende protestantiske kommentatorer og la den tidlige Kirken tale for seg selv - gjennom sine egne biskoper og vitner.