Er Kirken anti-vitenskaplig?

Jeg leste nettopp en artikkel i Vårt Land som handlet om Galiloeo Galilei og det nye synet på himmellegemenes interaksjon som følge av at han bygde sitt teleskop.

Da jeg leste overskriften, var det som jeg allerede kunne gjette meg til konklusjonen nederst på siden. Joda, artikkelen avslutter slik:

"Bildet av Galileo foran inkvisisjonen skulle i opplysningstiden bli selve symbolet på den forstokkede religionens motstand mot fornuftens klare lys."

Alle her omkring har nok lært at Kirken til alle tider har vært motstander av vitenskaplige oppdagelser og motsatt seg all utvikling som kan true "Kirkevesenets maktposisjon". Det pussige er at historien om Galileo stor sett er den eneste spikeren som brukes til å henge opp denne påstanden på.

Da er det jo desto viktigere å se hvor godt denne spikeren egentlig sitter i veggen:

Det heliosentriske verdensbilde (at planetene roterer om solen) ble først foreslått av den Polske astronomen Copernikus i 1543. Han var i tillegge matematiker, fysiker og virket også trolig som Katolsk prest. Copernicus la sin teori fram for pave Clement VII, deretter pave Paul III, som begge syntes godt om denne, og erkebiskop Nikolaus Schönberg oppmuntret ham til å fortsette å utvikle teorien.

Det var denne teorien Galileo kunne test ut i praksis da han ~50 år senere kunne bygge et teleskop som gjorde det mulig å forstørre himmellegemene. Galileo publiserte i 1623 boken "The Essayer" som var dedikert til pave Urban VIII (!) Denne inneholdt det samme som Copernikus hadde teoretisert, samt noen tanker om materiens oppbygning av "atomer". Urban VIII møtte Galileo i Roma 6 ganger i løpet av 1624 og han sa at "Kirken har aldri, og vil aldri kalle Copernikus' teori for heresi" - han mente forøvrig også at "bevis aldri ville komme for dagen" - der tok han jo feil, men det viser at han mente at vitenskaplige teorier må bevises før de kan rokke ved de kristnes oppfatning av det fysiske univers.

Problemet med heliosentrisisme på dette tidspunktet var at det kunne, i menneskenes øyne, ødelegge skriftens autoritet, idet Bibelen sier slikt som at "solen står opp" og at " solen går ned" i tillegg til at Kirken ikke ønsker at solen skal fremstå som så viktig at den kan tilbes, slik det var i de hedenske religioner. En annen ting som gjorde at Kirken var svært tilbakeholden med nye teorier var at det fra protestantisk side stadig kom anklager om at Kirken ikke holdt seg til Bibelen som autoritet.

Så, det ser ut som Kirken, i det hele tok godt imot Galileos oppdagelser, men Kirken forbød noen å lære dette som fakta - det måtte kun sees på som teori. Galileo hadde riktignok brukt teleskopet til å se planetenes bevegelser bedre enn noen før ham, men det var fortsatt et stort hinder for at man skulle kunne tro at jorden faktisk beveget seg rundt solen. Dette var det såkalte parallakseproblemet; man var ikke i stand til å se den forventede forskyvningen i sternebildet når jorden (med oss som observatører) flytter seg i rommet. Dette var faktisk et godt argument for at teorien ikke skulle publiseres som fakta. Nå viser det seg jo likevel at parallaksefenomenet er til stede, men man trenger vår tids utstyr for å oppdage denne lille forskyvningen - fordi stjernene er så fjerne.

Galileo var entusiastisk og viste i begynnelsen ingen respekt for de retningslinjer Kirken hadde gitt ham angående bruken av sine oppdagelser. Dette er jo et eksempel på et tema som ligger i skjæringspunktet mellom religiøs åpenbaring og empirisk vitenskap, og der viser det seg ofte at ansvarsforholdet mellom Kirken og vitenskapen blir utydelig. Nå skal det også sies at det var ulike oppfatninger om hele saken blant kardinaler og biskoper, og det er grunn til å tro at det forekom lobbyvirksomhet for å hindre Galileo. Derfor ble likevel hans bøker forbudt å bruke som faktalitteratur, og inkvisisjonen (undersøkelse) ble involvert.

Nå er det forskjell på å erklære noe for heresi og det å forby å lære en teori som fakta. Derfor virker det som Urban VIII har sine ord i behold og at den heliosentriske teori aldri ble offentlig erklært heresi. Galileo ble derimot anklaget for ulydighet mot Kirken, noe han etterhvert også omvendte seg fra.

Episoden med Galilei var tragisk på den måten at Kirken opptrådte uverdig overfor ham etter at han hadde blitt, i Kirkens øyne, for overbevist om teorien - som grunnleggende er vitenskaplig av natur. Dette har gitt opphav til myter om at Kirken i sitt vesen er anti-vitenskaplig, men etter min mening er denne historien en svært rusten og skrøpelig spiker å henge slike myter på.

Det kan forøvrig også være verd å nevne at det var den katolsk presten Georges Lemaître som først lanserte teorien om "Big Bang" - ideen om universets singularitet i skapelsesøyeblikket.

Når det gjelder "forstokket religion", så er min erfaring av dette heller fra den Bibel-fundamentalistiske tradisjonen, der man fortsatt idag lukker øynene for all empiri og forfekter at skapelsesdagene er vanlige 24-timersdager.

Når det gjelder "motstand mot fornuftens klare lys", så er min erfaring av dette heller fra de deler av den protestantiske tradisjon som ikke klarer å gjøre noen motstand, men som heller ender opp i liberalisme.

Så, det tryggeste er nok å bli Katolikk.

Helgener til besvær?

Så snart man krysser den grensen som kalles "reformasjonen" og kommer over i den kristne tradisjon som har apostolisk suksesjon, ser man en Kirke som er annerledes i flere aspekt. Et slikt aspekt av dette er at den ser ut til å florere av symboler, bilder og statuer av alt annet er den enkle læren om Kristus. Det kan se ut som denne Kirken er stappfull av avguder.

Og verst av alt: Disse helgnene blir bedt om å be for de troende på jorden.

Dette er virkelig en snublestein for dem som er oppdratt i streng, rasjonell Kristus-alene-teologi basert på Bibelen-alene. Dermed kan det umiddelbart se ut som de protestantiske anklagene om at denne Kirken gradvisk har driftet mer og mer bort fra den apostoliske lære og har endt opp med å bli apostat (vendt seg bort fra sin opprinnnelige tro) er riktige og følgelig må unngåes.

Ser man nærmere på dette, vil jeg påstå at ingenting kan være lenger fra sannheten - av flere grunner:

1) Kirkens helgener er helgener nettopp fordi de i sine liv var levende vitner om Kristus og mange av disse led samme smertefulle død som Kristus - for Kristi skyld. Videre har de troende alltid trodd at disse hellige fortsetter sin virksomhet i himmelen der de ber for oss andre på jorden. Derfor vil ethvert minne om disse hellige føre tankene til Kristus og ikke til dem selv.

2) Kirkens helgener er del av Kirken på samme måte som de troende på de forskjellige steder også er del av samme Kirken. De troende spredd utover jorden i nåtiden er altså Kirken på samme måten som de troende spredd utover i historien også er Kirken. Dermed bidrar helgenene til å binde sammen Kirken både i tid og rom slik at når Gud ser ned på vårt univers "utenfra tiden", så ser Han "Kristi legeme på jord" som en enhet uavhengig av tid og sted. Dette gjør altså til at de troende i nåtiden lett kan identifisere seg med sine likesinnede fra tidligere tider og således bidrar til Kirkens enhet - noe som er Guds vilje.

3) Helgnene var vanlige mennesker med en uvanlig lengsel etter Gud. Denne lengselen førte til at de levde et liv i bønn og i etterfølgelse av Kristus. Vi blir lett formet av dem vi omgås, og derfor forteller Bibelen oss at vi skal ha gode forbilder. Kristus er det fremste forbilde vi kan ha, men dette utelukker ikke at vi også kan ha mennesker som forbilder så lenge disse fungerer som et speil - der vi ser Kristus i dem som har gått før oss og dermed blir inspirert til å følge Kristus.

4) Angående helgnenes forbønner, så har ikke Skriften noe forbud mot å be de hellige i himmelen om forbønner. Tvert imot, så antyder Det nye testamentets profetiske bok at på et tidspunkt så skal de troende i himmelen bringer fram for Gud bønnene fra de troende på jorden (Åp 5:8).
Dessuten er det ikke å undre seg over at man ikke finner denne praksisen i apostlenes brever, siden de hellige fortsatt befant seg på jorden da disse ble skrevet. Det var senere at man ble mer og mer klar over at Herrens gjenkoms drøyde og flesteparten av de hellige etterhvert var i himmelen.

5) Sist, men ikke minst må man vite at de tidligste kristne ikke så noe skarpt skille mellom livet på jorden og livet i himmelen slik vi ofte gjør i de protestantiske tradisjoner som i høy grad er influert av opplysningstiden der mye de opprinnelige kristne paradigmer forsvant til fordel for rasjonell tenkning. Derfor var det naturlig for dem å ta vare på og de jordiske rester av sine med-troende og på denne måten minnes dem - slik som også Jødene grov opp Josefs ben da de forlot Egypt (2 Mos 13:19). Av samme grunn ble de kristne forfedrene også minnet i form av malerier og figurer på deres bønnesteder i hjemmene, katakomber o.l. og etterhvert i kirkebygninger.

Messen er som en tidsmaskin

Jeg har tenkt på det flere ganger; hver gang jeg setter foten over dørterskelen til den Katolske Kirken, så er det som man foretar en reise i tid og rom - nesten to tusen år tilbake og et godt stykke sørover, til midtøsten - til Golgata.

Man møtes med den samme stillhet man kan forvente preget stemningen etter at Jesus hadde sagt "det er fullbragt" (Joh 19:30), og etter at Hans drapsmenn hadde forlatt åstedet, og bare Jesu venner var tilbake. Jeg kan tydelig se for meg at Hans etterfølgere og Hans mor ved foten av korset knelte med samme ærbødighet og Gudsfrykt som disse, vår tids etterfølgere som er samlet til messe "til minne om Ham" (Luk 22:19) .

I denne forsamlingen ved korset var det ingen som småpratet om dagligdagse ting, ingen som tenkte på de jordiske ting - ingen lettsindige tanker preget denne forsamlingen.

Likeledes er det i dag; de troende viser den ytterste respekt for Kristusfiguren som henger på krusifikset på veggen og for det "levende brødet" (Joh 6:51) på alteret. Man "knefaller" mot alteret både før man setter seg i benken og etterpå når man forlater den. Man kommer bare ikke slentrende inn og man snur ikke ryggen til Kristus når man går, uten først å ha vist Ham ærbødighet på denne måten, og det er ingen som våger å gjøre "bønnehuset til en røverhule" (Matt 21:13) ved å tilby kjøp og salg i det vigslede rom.

Likeledes kan jeg forestille meg med hvilken ærbødighet Josef fra Arimatea og Nikodemus tok ned Jesu legeme, svøpte det og la det i graven (Joh 19:40).
Med samme ærbødighet behandler presten hostien (offeret) etter at det er forvandlet til Jesu legeme, og de troende tar imot det med ærefrykt.

Alt dette er jo fordi Jesus viste seg å være Guds levende sønn, idet Han oppstod fra de døde og innehar nå nøklene til døden og dødsriket (Åp 1:18), slik at vi som troende kan arve evig liv. Dette var en seier og en gyldig transaksjon for våre synder som har evig gyldighet og evig verdi.
Dette får man konkret del i når man "spiser Hans legeme og drikker Hans blod" (Joh 6:53) - nemlig det ublodige offer som blir servert fra alteret i form av hostien.

Dette alterets legeme og blod er av samme substans som det som ble ofret på langfredag, og er derfor i stand til å gi de troende "liv i seg", "inntil Han kommer". Så, idet man går ut gjennom døren, så "warper" man seg tilbake til nåtiden - men man har da med seg en fornyelse av "den nye pakt" (Luk 22:20).

Kan kirker være vakre?

I det siste har jeg tenkt over dette med hvordan man kan forsvare at kirkebygninger er kostbare og staselige, siden man ikke finner noen oppskrift for slikt i det nye testamente.

Da jeg regnet meg som del av den karismatiske bevegelsen, var jeg av den oppfatning at forsamlingslokalene kunne like gjerne være et blikkskur, et gammelt lagerbygg eller rett og slett hjemme i stua til folk. Jeg mente det var da bedre å bruke pengene til de fattige, eller kanskje helst til å finansiere evangeliseringen - det er tross alt bedre å utbre Guds Rike enn å gjøre kirekbygningene så staselige at alminnelige mennesker ikke føler seg hjemme der. Dessuten er det bedre å satse på de "evige verdier" enn å satse på de materielle verdier, som tross alt en dag skal "brenne opp"...

Dette høres jo både fromt, rasjonelt og logisk ut - men det er en fare forbundet med dette, nemlig de kristnes erkefiende gjennom alle tider; Gnosismen. Den gnostiske virkelighetsforståelsen sier at alt materielt er under forbannelse og derfor i beste fall uviktig og i verste fall må unngås, men det åndelige er viktig og det eneste som teller. Denne tankegangen har inspirert en rekke vranglærere opp gjennom tidene - slike som Marcion (som mente at Gud i det gamle og nye testamentet er to forskjellige guder), Nestorius (som mente at Jesus ikke tok kjød fra Maria), Kartanerne (som mente at Jesus var ånd, "ikke kommet i kjød") og altså meg selv som hadde en tendens til å overbetone det åndelige på bekostning av det fysiske.

Men man lærer så lenge man lever, og etter å ha sett hvordan de kristne til alle tider har trodd at også den fysiske verden er viktig for sjelens frelse, så skjønner jeg at det er nøye med hvordan vi oppfører oss i, og behandler det fysiske univers vi midlertidig er satt inn i.

Selv om vi er åndelige vesener og det finnes åndelige krefter, så er det i tid og rom den åndelige kampen om vår sjel manifesteres og synliggjøres - og det er også i tid og rom Gud kom ned, inkarnert i et virkelig, fysisk menneske slik at Kristus med rette kan sies å være sann Gud og sant menneske. Dersom dette ikke var tilfellet, ville vår frelse være ugyldig, og vi ville fortsatt vært døde i våre synder.

Med denne forståelsen som grunnlag har de kriste alltid aktet på sine gjerninger i kjødet, de har samlet sammen knoklene til sine kjære martyrer, de har aktet sin nestes liv høyere enn sitt eget, de har vært nøye med å ikke "synde mot sitt eget legeme", de har gjort korsets tegn på seg selv når de ber, de har alltid trodd på at Gud handler åndelig når de selv utfører fysiske handlinger (gjennom sakramenter), de har malt bibelhistorien og dens helgener på veggene i katakombene - og de har laget sine hellige steder så vakre som mulig.

Bygningen på bildet øverst ligger på et gatehjørne i Roma, klemt mellom andre alminnelige bygninger. Da jeg så fasaden på denne kirken, gikk mine tanker umiddelbart til Jesu budbærere apostlene, Jesu mor Maria og flere andre fysiske, synlige, alminnelige men likevel i Guds øyne hellige mennesker som Gud gjorde seg avhengig av for at vi i dag kan kjenne Den Allmektige og finne frelse hos Ham.

Hmm, jeg tror jeg begynner å se verdien av å ofre noen forgjengelige kroner på å lage seg bilder som minner om det uforgjengelige - som tilfeldigvis også er vakkert...

Det dere gjorde mot en av mine minste...

Da jeg var på en kafeteria for litt siden, la jeg merke til et ektepar som hadde med seg en invalid jente. Hun så ut til å være i 20-årene, satt i rullestol, hadde helt forvridde armer og bein og kunne bare ytre seg ved å avgi pipelyder. Hun var det mange ville kalle en "grønnsak", trolig fra fødselen av.

Da jeg så ekteparets oppriktige omsorg for henne, tenkte jeg på noe jeg tidligere har lest av en kirekfader. Han sa noe slikt som dette: "...dersom du ser en trengende, en fattig, en syk eller en hjelpesløs - da må du se vedkommende som en verdifull gave fra Gud, en ressurs som Gud har sendt i din vei" (jeg husker ikke hvem som sa dette, men det er mulig det var John Chrysostom).

Videre, blir man jo selvsagt minnet om Jesu egne ord: "Det dere gjorde mot en av disse mine minste, det gjorde dere mot meg" (Matt 25:40).

Når man først klarer å ser tingene i et slik perspektiv som her beskrives, så tar man et skritt i retning av Guds Rike, kanskje uten å tenke over det. Dette blir spesielt tydelig når vi ser på resten av det Jesus sier i denne talen, siden dette er del av en framtidig domsavsigelse der Herren Jesus skal skille dem som gjorde det gode fra dem som ikke gjorde det. De gode går inn til evig liv mens de andre går inn til evig fortapelse.

Nå vet jeg at mange avarter av protestanter vil heve øyenbrynene og hevde at frelsen kommer av "tro alene", men dette er en sannhet som mange har dratt helt ut på viddene (mulig jeg kommer tilbake til "sola fide" senere).

Men, i allefall - jeg ble tankefull da jeg så disse menneskene som tilsynelatende uten å tenke over det og på en naturlig måte, hadde valgt å ofre store deler av sine liv for å ta seg av en av "disse minste". En slik holdning er tvers gjennom Katolsk, og man finner den helt tilbake til de første kristne.

Katekismen sier at "2010. Siden det etter nådens orden er Gud som handler først, kan intet menneske gjøre seg fortjent til den første nåde som ligger til grunn for omvendelse, tilgivelse og rettferdiggjørelse"

Derfor tror jeg også at Gud kan "handle først" ved å sende nød i vår veg - nød vi kan velge å møte med kjærlighet (som Gud "først" har lagt i oss), eller vi kan velge å se en annen vei. Dersom vi velger å møte nøden og fylle behovene, blir virkningen dobbel; lidelsen blir lindret hos den som er i nød og omvendelsen, tilgivelsen og rettferdiggjørelsen blir "materialisert" eller synliggjort hos den som utøver de kristne dyder.
Dette blir altså en "vinn-vinn-situasjon" - Gud er genial. :-)

Er Kirken "synlig" eller "usynlig"?

Det er mange som hevder at Kirken er "universell" i betydningen at ingen kan vite hvem som tilhører den, eller at ingen kan sette grenser for hvem som er "innenfor" og hvem som er "utenfor" Kirken. Disse sier gjerne at Kirken er "usynlig", og at det bare er Gud som vet hvem som er Hans virkelige barn.

Til dette vil jeg si ja, det er bare Gud som vet hvem som er Hans virkelige barn - til slutt. Men dette kan ikke brukes som argument for at Kirken på jorden ikke skal ha klare grenser for hvem som er del av den og hvem som ikke er det.

I den gamle pakt som er et "skyggebilde" av den nye ser vi at Gud velger ut, eller definerer det som skal være Hans folk - Israel. Israel var et klart avgrenset folk, det var ingen tvil om hvem som tilhørte dette folket og hvem som ikke gjorde det. Enten var man Jøde og etterkommer av Abraham, Isak og Jakob, eller så var man det ikke.

I den nye pakt, refererer Paulus til Kirken som "Kristi legeme" i sine brever, både til Romerne, Kolosserne, Korinterne, og Efeserne. Her beskriver han hvor intimt det er mellom de hellige, såvel som mellom disse og Kristus. Det fremgår av hans undervisning at det ikke er rom for noe partier eller avvik i tro og lære. Paulus definerer Kristi legeme til å være dem som holder seg til samme Herre, samme Ånd, samme håp, samme tro og samme dåp (Ef 4:4). Når alle disse betingelsene er oppfylt, så betyr det altså, ifølge Paulus at de troende er del av samme legeme - Kristi legeme, eller Kirken.

Dette blir enda mer tydelig når man ser på Kirkens utvikling i den tidlige etter-apostoliske tiden. Kirken var avgrenset til å bestå av virkelige, fysiske mennesker som bekjente den samme tro, var lydige Kirkens lederskap, hadde fellesskap med hverandre og Kristus i Eucharisten (nattverd). Dersom noen ikke oppfylte alle disse kravene, fikk man ikke tilgang til dette fellesskapet og var følgelig ikke regnet som del av Kirken.

Således er det tydelig at apostlenes forståelse av Kirketilhørighet fortsatte etter deres død, og da må man også tro at dette er det Guddommelige mønster som Kristus har ment for sin forsamling til alle tider.

Derfor må man også konkludere med at ideen om en "universell" Kirke som erstatter én, synlig, fysisk, enhetlig, apostolisk Kirke er en oppfinnelse fra moderne tid og ikke etter det opprinnelige intensjon.

Når ble Kirken først kalt "katolsk"?

En ting som jeg undret meg over da jeg leste de tidlige Kirkefedrene, var at ordet "Katolsk" ble brukt for å beskrive forsamlingen av de troende allerede så tidlig son i begynnelsen av det andre århundre.
Jeg trodde først at dette skyldtes at oversetterne var Katolske og ønsket å gi inntrykk av at den tidlige Kirken også var Katolsk. Oversetterne viste seg imidlertid for det meste å være være protestanter og deres oversettelse er korrekt.

Den første kjente referansen til dette ordet finner man når St Ignatius av Antiokea skriver til forsamlingen i Smyrna:

"...Wherever the bishop shall appear, there let the multitude [of the people] also be; even as, wherever Jesus Christ is, there is the Catholic Church..."

Hele teksten kan man lese online her.
Legg også merke til at Ignatius ikke introduserer dette begrepet her, men at han forutsetter at dette er kjent. Dette betyr at det på dette tidspunktet (trolig rundt år 107) ikke var ukjent at Kirken kalte seg selv Katolsk. Etter dette tidspunktet blir det stadig mer vanlig at Kirken omtales med denne tittelen.

Selve begrepet "Katolsk Kirke" er gresk (kata holos = det som angår helheten og ecclesia = de som er kalt ut) og betegner den samling av troende som deler den tro som "finnes på alle steder til alle tider - den tro som er i samsvar med helheten".

Begrepet ble brukt i motsetning til "heretiker" (hairesi = å velge) - altså den som velger seg en annen tro enn den som de hellige har arvet fra apostlene og som de holdt seg trofast til.

En sjokkerende oppdagelse

Som en tjener for den protestantiske tro gjennom mange år, hadde jeg dannet meg et rimelig godt bilde av hvordan den kristne Kirken var i Nytestamentlig tid. Jeg så den for meg som karismatisk, full av jublende "Jesus-troende" individer som levde av undere og mirakler. Jeg trodde de var som en gjennomsnittlig norsk frikirke, bare litt mer radikale. Dette var det bilde jeg hadde dannet meg ved å lese Bibelen med "protestantiske briller" og med en modernistisk og rasjonell virkelighetsforståelse.

Som tidligere nevnt, ble jeg ledet til å begynne å lese skrifter av de tidligste Kirekfedrene, slike som St Ignatius, St Polycarp, og St Clement og mange andre. Jeg tenkte at, siden disse var apostlenes disipler og hadde gitt sine liv for å videreformidle Kristi lære, samt å bygge opp den kristne Kirken, så måtte de da ha noe å lære oss som lever 1900 år senere. Jeg kunne ikke forstå hvorfor disse skriftene ikke ble brukt i de tilfeller hvor Bibelen ser ut til å være tvetydig, der hvor man spekulerer i hva Apostlene egentlig mente.

Nå forstår jeg hvorfor; Alle dagens protestantiske kirkesamfunn ville da fremstå som mer eller mindre heretiske sekter. Det var helt utenkelig at Kirken skulle være delt opp!

Disse gamle skriftene viser med all tydelighet at den tidlige Kirken var strengt hierakisk i struktur, sakramental i sin tjenesteform og de troende var svært preget av frykt og ydmykhet overfor Gud.

Jeg gikk gjennom dette materialet flere ganger før jeg måtte innrømme hvor "Katolsk" den tidlige Kirken var. Jeg som hadde trodd at vektlegging av liturgi, sakramenter, gode gjerninger og et hellig liv var ikke-evangelisk og noe som kjennetegnet en korrupt og forfalt Kirke som nå var erstattet av "nye friske" frimenigheter og evangeliske forsamlinger.

Derfor måtte jeg konkludere med at Kirken ikke kan ha "råtnet på rot" umiddelbart etter apostlenes bortgang. Det var i alle fall utenkelig at noe slikt forfall kunne ha foregått i tiden med forfølgelse av de kristne (de 300 første år) - en tid da Kirken i sin teologi, struktur og spiritualitet allerede var blitt svært lik dagens Katolske Kirke! Dette var en sjokkerende oppdagelse.

Jeg så nå at alle mine våpen som skulle forsvare og legitimere "mangfoldet" av forsamlinger innen kristenheten begynte å smuldre bort og hele den protestantiske grunn måtte granskes på nytt.

Med andre ord innså jeg at jeg måtte støtte meg til en annen autoritet i min bibeltolkning enn hva jeg hadde gjort hittil; Jeg måtte bytte ut et mangfold av, til dels divergerende protestantiske kommentatorer og la den tidlige Kirken tale for seg selv - gjennom sine egne biskoper og vitner.

En liten redegjørelse

Denne bloggen ble opprettet fordi jeg trengte en brukerprofil for å kunne skrive på andre blogger - og vips så fikk jeg en blogg på kjøpet.

Siden den nå først er opprettet, så vil jeg bare nevne litt om det tema som har engasjert meg de siste årene, og som også er tema der hvor jeg deltar.

Jeg har vært så heldig å tilhøre et godt frikirkelig miljø i mange år, men har hele denne tiden hatt ubesvarte spørsmål, spesielt av soteriologisk (læren om frelsen) og eklesiell (læren om Kirken) art, men også en rekke andre ting jeg ikke trenger komme inn på her. Jeg fant ut at noen av disse spørsmålene er det rett og slett umulig å besvare tilfredstillende innenfor rammen av både frikirkelig og øvrig protestantisk lære og virkelighetsforståelse.

Jeg sporet hele problemet til grunnleggende å ligge i protestantismens mangel på Gudgitt autoritet, samt dens vesen.

Bibelen har jeg lest flere ganger og alt som står der finnes det ferdige tolkninger på, men problemet et jo at disse tolkningene varierer ettersom hvem man spør. Derfor er likevel ikke Bibelen den autoritet som den påstås å være - den virkelige autoriteten er dem som gir deg sine tolkninger.

På underfullt vis begynte jeg å lese skriftene til de tidligste kristne - de som var apostlenes disipler. Jeg tenkte at disse måtte være gode kandidater til å forstå hva apostlene personlig hadde lært dem og hvordan de praktiserte den kristne lære og hvordan Kirken tok form i etterbibelsk tid. Videre måtte jeg jo se på konsilhistorien for å se den tidlige Kirkens offisielle lære, og forøvrig hele dogmehistorien for å se om denne læren er konsistent opp gjennom tiden.

Dette ble begynnelsen på en lang og spennende reise inn i en verden jeg ikke trodde fantes og som skulle bringe meg "dit jeg ikke ville". Jeg måtte endre syn på Kirkens vesen, sakramentenes betyding, liturgiens funksjon, Kirkens struktur, endetidssynet, ja det er et paradigmeskifte der man endrer forutsetninger for hvordan man tenker.

Så, min konklusjon er at den Katolske Kirken er intakt, tilbyr fortsatt frelse for sjelen, er i besittelse av "troens fylde", at den representerer den tro som de hellige har hatt "på alle steder gjennom alle tider", den tro "som er i samsvar med helheten" og at det mandat Jesus Kristus gav den fortsatt gjelder - dette er ikke på noe tidspunkt i historien blitt trukket tilbake.

Dette bevisst, så ser jeg ingen gyldig grunn til å forbli protestant eller annen skismatiker, men heller bli del av den Kirken som helt konkret fikk løfte om at "helvetes porter" ikke skulle få makt over den - den opprinnelige betydningen av "Kristi legeme på jorden".