Sanctus

Historiske paralleller til evangeliene

2010-08-13T17:00:00.002+01:00

Som tidligere bibel-fundamentalist har jeg jo lest bibelen og særlig evangelieskriftene en rekke ganger, slik at jeg kan merke at det plinger en bjelle hver gang man utsettes for hendelser, holdninger og mønstre som man kan gjenkjenne ut fra bibelens beretninger.

I de senere år har jeg også begitt meg ut på å lese fortsettelsen på hva som hendte etter den tid som er beskrevet i bibelen. Det vil si den tid etter at kirken ble unnfanget på pinsedag og var som et embryo, etter at evangeliet hadde nådd Jødene og kirken var som et spedbarn, og etter at hedningene hadde begynt å "komme inn" - da kirken fortsatt var primitiv og i ung alder. Jeg ville jo gjerne vite hva som skjedde videre etter at apostlene var døde - hvor ble det av kirken, hva hendte egentlig - var kirken i fortsettelsen slik apostlene hadde foreskrevet?

I dette kunne jeg se en rekke paralleller mellom hendelser i evangeliene og i kirkens videre utbredelse og utvikling, ja såpass mange likheter at det å lese kirkehistorien er som å lese evangelieskriftene i slow motion. Man finner de samme situasjonene, men både omfang og konsekvenser er forsterket.

Eksempelvis har vi situasjonen da Jesus ble grepet for å korsfestes. Peter trekker sverdet og hogger av tjeneren Malkus' øre (Joh 18:10). Peter reagerte spontant for å redde Jesus fra dem som skulle korsfeste ham, men handlingen var feil motivert. Peter skulle ikke forhindre at Jesus "skulle drikke den kalk han hadde fått av Faderen".

Rundt år 1100 reagerte Peters ettefølger med å beordre at Jerusalem skulle reddes fra muslimenes besittelse av det hellige sted. Slik ble de første korstogene iverksatt flere ganger uten noen større suksess. Samme respons som i evangelieskriftene - bare større konsekvenser.

Videre har vi situasjonen der Jesus spør sine disipler om hvem de tror han er. Peter er her den første som i klartekst plumper ut med at han er "Messias, den levende Guds sønn" (Matt 16:16). Peter uttalte seg her inspirert av den Hellige Ånd, og fikk her et løfte om at han skulle være grunnsteinen i den fremtidige kirke (ekklēsia).

Dette mønsteret har gjentatt seg mange ganger i historien, men et godt eksempel er på kirkemøtet i Chalcedon i år 451 der pave Leo avvæpner den monophystiske vranglæren, hvortil hele forsamlingen av biskoper ropte: “Peter har talt gjennom Leo”. Leo uttalte seg inspirert av den Hellige Ånd, og i tråd med den, til da, tradisjonelle kristne oppfatning i et kristologisk spørsmål av samme type som eksemplet i evangelieskriftet.

Eller hva med da disiplene begynner å diskutere "hvem som er størst i himlenes rike" (Matt 18:1)? Vi finner stadige tendenser til at disiplene og andre (Matt 20:21) er opptatt av posisjoner i Guds rike.

Til dette finner man selvsagt nok av paralleller i historien. Et godt eksempel er den praksis som utbredte seg i Kirken rundt første tusenårsskifte, der prester og andre kunne kjøpe seg posisjoner. Dette ble imidlertid utryddet ved den Gregorianske reform, iverksatt av Pave Gregory VII.

Her er det også nærliggende å nevne Simon Magnus som tilbyr Peter og Johannes penger for å "gi også meg denne makt..." (Apg 8:19). Denne historien definerer det man siden har kalt "Simony" - den praksis at man kan kjøpe seg makt, posisjon eller tilgang til sakramenter.

En nærliggende parallel til dette er den praksis som noen steder var utbredt i renessansen der man kunne kjøpe avlat for penger. Dette var den praksis Luther opprinnelig gikk imot, og det med rette. Nå skal det også sies at dette prinsippet har aldri vært kirkens offisielle lære, og den ble dogmatisk fordømt av kirkemøtet i Trent (1545-63).

Eller hva med når Jesus hadde med seg Peter, Jakob og Johannes på oljeberget natten han skjulle forrådes (Mar 14:37). Disse hadde fått klar beskjed om å "be og våke", men da Jesus kom tilbake, fant han dem sovende. Dette skjedde tre ganger, og han refset Peter for å være kjødelig.

Dette minner meg om kirken i høymiddelalderen, der mange av lederne var verdslige og brydde seg mer om å fylle sine egne behov enn å ha omsorg for de troende. Dette må ha vært en dominerende holdning i tiden da Pavene var i "eksil" i Avignon fra 1309-1378, hvor franske politiske interesser hadde sneket seg inn i Kirken. Dette førte til at det først ble en midlertidig splittelse på lederplanet, dernest medvirket det til en oppsplitting av hele den vestlige Kirken, som igjen resulterte i blant annet 30-årskrigen samt en kontinuerlig serie av hatefulle konflikter helt opp til vår egen tid.

Et annet eksempel er når Jesus tar med seg Peter, Jakob og Johannes opp på et fjell (Matt 17:1) og de får se Jesus taler med Moses og Elias. Moses var representant for "loven" og Elias for "profetene", så dette må ha vært en proklamasjon på at Messias ikke stod i motsetning til loven og profetene, men heller var selve oppfyllelsen av disse. De himmelske representantene for Jødenes religion kom ned for å samtale med Ham som skulle etterlate seg kjernen i Guds Rike, nemlig Kirken.

Det var nok mange som ikke var sikre på om Jesus var den lovede Messias, eller om Han var en som befant seg utenfor Jødedommen. Derfor var det nok betryggende at Han ble sett i samtale med dem som med sikkerhet var innenfor Jødedommen.

Dette minner meg om de tilfellene hvor Maria, Guds mor (theotókos) har åpenbart seg for å trøste, styrke, og ikke minst rettlede og formane Kirken til lydighet under Kristus. Maria har for den apostoliske Kirken alltid vært selve symbolet på Kirken i himmelen (den seirende Kirke), som går i forbønn for Kirken på jorden (den stridende Kirke).

Det er verd å merke seg at antallet av disse åpenbaringene av Maria innenfor Kirken har tiltatt proporsjonalt med fremmedgjøringen av henne utenfor Kirken (altså etter reformasjonen).

Så jeg sier som Salomo; "det er ikke noe nytt under solen" (Pred 1:9).

Derfor må man også tro at Jesus holder sine løfter og ikke gir opp Kirken, slik som Han heller ikke ga opp sine disipler.

Katolske dimensjoner

2010-05-15T10:18:00.008+01:00

Den siste tiden har jeg arbeidet litt med, og tenkt litt på dette med holografi. Dette er en teknikk man bruker for å fotografere bilder og gjenskape dem 3-dimensjonalt.

Samtidig så minnes jeg mine tidligere funderinger rundt begrepet "katolsk", og kan ikke unngå å legge merke til at "holografi" og "katolsk" stammer fra samme begrep på gresk, nemlig "hólos", som betyr "helhet".

"Katolsk" kommer fra "kata hólos" som betyr "det som angår helheten". Dette utrykket ble brukt for å beskrive helheten i den kristne tradisjon som var levende til stede i den synlige, offisielle Kirken, i motsetning til de lokale avvik som dukket opp her og der.

"Holografisk" kommer fra "hólos grafē" som betyr "å tegne hele bildet". Et vanlig fotografi består av informasjon i høyde og bredde - altså er det 2-dimensjonalt. Et hologram er fremstilt av interferensmønsteret som dannes ved at laserlys fra en referansekilde og laserlys fra objektet møtes. Dermed får man et "avtrykk" av hele bølgefronten som altså inneholder informasjon om objektet i høyde, bredd og dybde - altså er det 3-dimensjonalt.

Ved nærmere ettertanke, synes jeg dette er et godt bilde på hva katolsk tro handler om; nemlig summen av den kristne lære slik den er overlevert og bevart i den levende tradisjonen. Bare innenfor denne helheten kan man forstå alle de aspekter som troen representerer (unntatt det som "ikke er gitt oss å vite", naturligvis).

Med et hologram, kan man flytte seg rundt og betrakt hvordan objektet ser ut fra siden, og man kan "se rundt" hjørnet for å se hva som befinner seg bak. Med et hologram kan man avdekke det som er skjult i et vanlig fotografi. Man kan endre synsvinkel, og objektet avdekker stadig nye detaljer som fremstår klart og tydelig. Det er ingen tvil om hva objektet er - man kan studere det fra mange synsvinkler, og alle disse samsvarer og bekrefter hva objektet er.

Slik er det også i katolsk teologi, man har et vell av informasjon som, så lenge man holder seg innenfor den offisielle kirkens lære, er enhetlig, helhetlig og tydelig. Store skarer av martyrer var med på å betale en høy pris for at den kristne tro skulle defineres for all framtid. Deres "avtrykk" har gjort sitt til at Kirkens lære er 3-dimensjonal og ikke 2-dimensjonal.

Endelig katolikk

2010-04-04T14:00:00.002+01:00

I går kveld i selveste påskevigilien ble jeg og min kone tatt opp i den Katolske Kirkes fulle fellesskap. Det har vært en lang vei å gå, men det er verd det.

Dersom jeg skal beskrive følelsen, vil jeg sitere en som jeg i farten ikke husker hvem er, men som sa noe slikt som: "det er som å komme ut fra et trangt og støvete rom og ut i frisk luft".

Trangt fordi protestantismen er begrenset på alle kanter av dogmet "skriften alene".

Støvete og uoversiktlig fordi alle har sin egen oppfatning om hva skriften betyr.

En annen side ved denne følelsen er at det er som å "komme hjem", litt på samme måte som jeg for et par år siden beskrev min vandring , og skjønte at det kom til å ende opp i den apostoliske Kirken.

Men nå er det også slik at vi ikke har latt denne avgjørelsen være styrt av følelser, rykter, trender eller personlige ønsker. Da hadde vi nok heller endt opp med å bli church-hoppers innen protestantismen, tenker jeg.

Nei, vi konverterte ikke fordi det er trendy, men fordi det er rett.

Midnattsmesse og sånt...

2009-12-25T17:00:00.002+01:00

Ok, så har jeg altså vært på midnattsmesse for første gang. Det startet med en usedvanlig vinteraktig og snøhvit opplevelse å spasere til St Laurentius Katolske kirke denne julenatten.

Turen gikk som vanlig over kirkegården som ligger like ved. Da jeg fikk se alle lysene som var tent på gravene, kom jeg til å tenke på noe jeg hadde lest i Aftenposten noen timer tidligere; nemlig at mange nordmenn tenner lys på gravene for å minnes sine døde, men at dette ikke alltid har vært mulig, siden det ikke er altfor lenge siden man låste portene til kirkegårdene for å forhindre at folk skulle gjøre nettopp dette. Var det slik at den Lutherske kirken nektet folket å tenne lys - kanskje det var for "katolsk"? Og kanskje det norske folk er mer religiøse og katolske enn de egentlig forstår.

Nok om det - kirkerommet var nesten fullt av mennesker da presten, en diakon og en ministrant kom inn. Jeg har aldri hatt særlig sans for verken juletradisjoner (eller tradisjoner i det hele tatt), eller julesanger, men jeg må si det var en opplevelse da stillheten ble brutt av at alle begynte å synge "Stille natt, hellige natt" uten hjelp av orgel eller andre tekniske midler. Det var ingen glamorøse forsangere eller solister som fikk oppmerksomhet. Det var ingen spotlights, men jeg la merke til at den røde oljelampen lyste, noe som forsikret alle tilstedeværende om at den døde og oppstandne Kristus selv var tilstede i sakramentet som senere skulle deles ut til de hellige. Det var som om denne sangen nå var satt inn i sin rettmessige ramme og fikk nå et menigsfylt innhold som ble til oppbyggelse for mennesker og opphøyelse av Gud.

Messen forløp som vanlig, men med en spesiell nærhet til det som julen handler om, altså det at "ordet ble kjød og tok bolig i blant oss". Jesus ble unnfanget ved Den Hellige Ånd og kan derfor sies å være "sann Gud av den sanne Gud". Videre tok Gud kjød av den hellige jomfru Maria og ble født under samme kår som oss, og kan derfor også sies å være "sant menneske".

Vel, dette var en ny og god opplevelse som også bekrefter at den apostoliske Kirken fortsatt er fullt oppegående og fortsatt bevarer og formidler de evangeliske sannheter inn i en verden som er stadig mer ateitisk og åndelig døende blant de kirkefremmede og stadig mer kompromissende, utydelig og utvasket blant de troende.

"Skje min vilje..."

2009-11-24T19:00:00.001+01:00

"Det finnes til slutt bare to typer mennesker; de som sier til Gud: "skje Din vilje", og de som Gud til slutt sier til: "skje din vilje" - alle som er i helvetet har selv valgt det!"

C.S. Lewis

Jesus innplantet i sine disipler at de som hører Guds Rike til skulle alltid be "skje Din vilje, som i himmelen, så og på jorden..." (Matt 6:10). Dette betyr at vi alltid skal ha Guds vilje og Guds rike for øyet i våre prioriteringer og i våre liv.

Det betyr at det Guds Rike som er i himmelen skal komme ned og gjennomsyre oss, strømme gjennom oss og ut til en døende verden. Likesom Guds Rike spredte seg i det gamle Romerriket "helt til det var gjennomsyret" (Luk 13:21) og falt, skal også Guds Rike påvirke oss som tror slik at vår verden også gjennomsyres slik at vi kan "bære frukt som er omvendelsen verdig".

Men, katekismen sier: "Vi kan ikke forenes med Gud uten frivillig å velge å elske Ham. Men vi kan ikke elske Gud dersom vi synder grovt mot Ham, mot vår neste eller mot oss selv. Den som ikke elsker, er fremdeles i dødens rike. "(KKK 1033).

Og videre: "Gud forutbestemmer ingen til å gå i helvetet; for at så skal skje, kreves det at man med vilje vender seg bort fra Gud (dødssynd) og forherder seg inntil enden" (KKK 1037).

Her ser man altså at for å forenes med Gud, må man frivillig velge å elske Ham, og for å gå fortapt må man frivillig velge å vende seg bort fra Ham.

Hva skal man så si til dette?
Vi er altså skapt i Guds bilde med en fri vilje som vi må bruke til å velge bort det onde, og ta til oss det gode. Nå har det seg slik at vi engang har smakt på treet til kunnskap om godt og ondt, og at vi dermed ikke lenger er uvitende om godt og ondt.

Videre er det slik at Gud kom ned fra himmelen, kledde seg i kjød fra den hellige jomfru Maria for dermed å bli fullkomment menneske uten å opphøre å også være fullkomment Gud. I kraft av dette viste Han oss, og demonstrerte den ultimate godhet, idet Han på gyldig vis, og av egen fri vilje gav sitt liv for vår forløsning.

Dette demonstrerer den guddommelige kjærlighet som blir virksom i de som tar imot den. Denne kjærligheten blir tatt imot av dem som elsker Gud. Hvis man ikke tar imot den, må det være fordi man i ytterste konsekvens er ... ond, og dermed går fortapt "fordi man selv har valgt det".

Hva betyr egentlig "Guds Rike"?

2009-10-28T18:00:00.001+01:00

Innvending: Det kan se ut som "Guds Rike" eller "Himmelens Rike" i Jesu lignelser henspeiler på samfunnet mellom de enkelte troende når de kommer til himmelen og ikke på den synlige, institusjonelle Kirken som apostlene startet på Jorden.

Jesus sier jo i Lukas 17:21 at Guds Rike er "inni dere" og videre sier Han i Matt 12:28 at Han driver ut onde ånder ved Guds Ånd som et tegn på at "Guds rike er kommet nær". Dessuten sier Han i Markus 19:14 at Guds Rike hører barna til og at ingen kommer inn i det uten at de blir som barn. Ut fra dette ser det ut til som Guds rike blir beskrevet som noe personlig og indre uten noen ytre struktur.

Derfor er Guds rike ikke et bilde på den synlige, institusjonelle Kirken som apostlene startet, men heller på en mer "usynlig" gruppe av "sanne troende", som bare Gud selv vet hvem som tilhører. Siden bare Gud hvet hvem som tilhører denne gruppen, henspeiler også "Guds Rike" på de troende i himmelen og ikke på Jorden.

På den annen side sier Jesus at "noen her skal ikke smake døden før Guds Rike er kommet med kraft" (Mar 9:1). De fleste som hørte dette levde fortsatt på pinsedag da Den Hellige Ånd som Jesus hadde lovet kom over de troende og dette ble starten på den kristne Kirken.

Dessuten må vi høre på hva Jesus sier når han eksplisitt forklarer begrepet "Himlenes Rike". Dette gjør han først og fremst i lignelser, som her i Matteus evangelium:

En annen lignelse fremsatte han for dem og sa: Himlenes rike er å ligne med en mann som hadde sådd god sæd i sin aker; men mens folkene sov, kom hans fiende og sådde ugress blandt hveten, og gikk så bort. Men da strået skjøt op og satte aks, da kom også ugresset til syne. Da gikk husbondens tjenere til ham og sa: Herre! sådde du ikke god sæd i din aker? hvorfra kommer det da ugress i den? Han sa til dem: Det har en fiende gjort. Da sa tjenerne til ham: Vil du da vi skal gå og sanke det sammen? Men han sa: Nei, forat I ikke også skal rykke op hveten når I sanker ugresset sammen. La dem begge vokse sammen inntil høsten, og når høsttiden kommer, vil jeg si til høstfolkene: Sank først ugresset sammen og bind det i bunter for å brenne det op; men samle hveten i min lade! (Matt 13:24-30)

Himlenes Rike skulle for en tid komme til å inneholde både gode og onde mennesker. Derfor må dette henspeile på tiden på jorden og ikke evigheten i himmelen. Satan skulle komme til å få innflytelse på Himmelens Rike på den måten at han sender uomvendte mennesker som ikke egentlig tilhører dette riket, men som i det ytre ser ut til å gjøre det. Tjenerne skulle komme til å være strenge, eventuelt selvgode og ville kaste disse ut, men Høstens Herre ville ikke at de skulle ta affære, men overlate renselsen til Herren selv i sin tid.

Og videre:

Atter er himlenes rike likt en not som kastes i havet og samler fisk av alle slags; når den er blitt full, drar de den på land og setter sig ned og samler de gode sammen i kar, men de råtne kaster de bort. Således skal det gå til ved verdens ende: Englene skal gå ut og skille de onde fra de rettferdige og kaste dem i ildovnen; der skal være gråt og tenners gnidsel. (Matt 13:47-50)

Himlenes rike skulle komme til å inneholde både gode og onde mennesker - alle slag ble dratt opp i båten (som kan være et bilde på Kirken). Det er først når båten har lagt til land at renselsen finner sted og den utføres av englene og ikke av Kirkens egne tjenere.

Og videre:

En annen lignelse sa han dem: Himlenes rike er likt en surdeig som en kvinne tok og skjulte i tre skjepper mel, til det blev syret alt sammen. (Matt 13:33)

Himlenes rike utbres som syringen i en deig, som en epidemi eller influensa slik at hele samfunnet blir tydelig preget av de kvaliteter som dette riket består av.

Og videre i Daniels bok:

Og i disse kongers dager vil himmelens Gud oprette et rike, som i all evighet ikke skal ødelegges, og dette rike skal ikke overlates til noget annet folk; det skal knuse og gjøre ende på alle hine riker, men selv skal det stå fast evindelig; for du så jo at en sten blev revet løs fra fjellet, men ikke med hender, og knuste jernet, kobberet, leret, sølvet og gullet. Den store Gud har kunngjort kongen hvad som skal skje i fremtiden, og fast står drømmen, og troverdig er dens uttydning. (Daniel 2:44-45)

Daniel tyder kongens drøm som omhandler jordens riker i framtiden (som for oss er fortid). "Disse konger" henviser til kongene i det fjerde riket som i ettertid har vist seg å være Romerriket som offisielt "falt" i år 476. Siden det var i "disse kongers dager" Gud skulle opprette et evig rike, må dette bety at det evige rike, nå i dag er opprettet. Dette evige riket er ikke gjort med menneskehender, det vil si at det har sin autoritet fra noe annet enn ren menneskelig aktivitet.

Historien om Romerrikets fall er fortsatt idag en gåte - det finnes svært mange teorier om hvorfor dette riket falt. Dersom man leser kirkehistorien fra samme periode ser man tydelig at keiserne, tilsynelatende uten grunn mistet autoritet og myndighet. Da vandalene kom for å erobre Roma møtte de ingen reell motstand, annet enn at keiserne sende biskopene for å forhandle med fienden. Dette var begynnelsen på kirkens politiske innflytelse. Det er altså ikke slik at biskopene kjempet seg til makten, men det var" Gud som opprettet sitt rike".

Jeg mener: Det er klart at Guds Rike gjenspeiles i hver enkelt troende og at Guds rike også er evig, men det er også helt klart at "Guds Rike" allerede er blitt etablert her i tiden og ifølge Jesus er det et uttrykk for den synlige apostoliske, institusjonelle Kirken som har gjennomsyret den tidligere ukristne verden, som med sin eksistens har forårsaket Romerrikets fall og har formet den moderne verden slik vi kjenner den idag.
Dette vises tydelig i Jesu lignelser og det sammenfaller med historisk empiri og må derfor sies å være et faktum med bibelsk forankring.

Konvertittens tre stadier

2009-10-18T18:00:00.001+01:00

Det er ikke bare-bare å konvertere til den Katolske Kirke - spesielt hvis man har bakrunn fra mer eller mindre radikal protestantisme. Jeg skriver dette utfra egen erfaring, men har også etterhvert forstått at mange, mange andre kan beskrive sin ferd på nogenlund samme måte:

1) Mistanke
Det starter med en mistanke om at Kirken likevel ikke er korrupt og forlatt av Gud (slik man alltid har hørt), og at man derfor tillater seg å lytte til positiv omtale av den historiske Kirken og dermed også tillate at dette kan få konsekvenser for ens egen tradisjon.
Denne mistanken kan komme fra flere kilder og på flere måter:

Eksempelvis kan det være at man kommer i kontakt med kristne som er svært gode, fromme og Gudfryktige, og at man deretter til sin store forskrekkelse oppdager at disse er katolske.

Eller at man av forskjellige grunner, uten behørig tilsyn fra protestanter, på egenhånd begynner å utforske den kristne historien - for deretter til sin store forskrekkelse å oppdage de slående likhetene mellom den tidlige Kirken (urkirken) og dagens Katolske Kirke.

Eller at man, i en verden preget av moralsk forfall oppdager at det er noen kristne som standhaftig står opp for klassiske uforanderlige moralske prinsipper, og at man til sin store forskrekkelse oppdager at de som er mest samstemte, organiserte og konsistente i dette er Katolikker.

Eller at man har en stadig gnagende følelse fordi man aldri har fått svar på spørsmålet om "hvor er Kirken Jesus grunnla?" og at man, som i en åpenbaring, i sin store forskrekkelse oppdager at denne er jo fortsatt oppegående, og at det er denne som alltid er blitt kalt "Katolsk".

2)Dragning
Etter at et eller flere frø av denne sorten er sådd i konvertittens sjel, vil dette vokse. Ærlig og sannhetssøkende som han er, vil han straks iverksette undersøkelser for å forsikre seg om sannhetsinnholdet i sine observasjoner.

Dette kan for noen fortone seg som om man begynner å nøste opp historien til alle sine forgjengere i troen, helt tilbake til Kristus og til Bibelen.

For andre kan det være å gå inn i noen av de konkrete anklager som gjennom tidene er blitt rettet mot Kirken, for å se om disse kan forsvares når man ser historien fra forskjellige innflasvinkler.

For atter andre, kan det være at man sammenligner forholdene i sin egen forsamling med den historike Kirken. Det kan være at man sammenligner teologi eller åndsliv, og utfra dette finner rikdommer og sannheter i den Katolske tradisjon som man ikke var klar over.

Eller at man rett og slett har en lengsel etter Gud og etter Kirkens fellesskap, og at man finner at Kirken fyller dette behovet, både det vertikale (mot Gud) og det horisontale (mot mennesker).

3) Forelskelse
Den siste fasen før en fullstendig opptagelse i Kirkens fulle fellesskap er det jeg vil kalle en forelskelse - der man har en tendens til å la følelsene i større grad få slippe til.

Dette er en fase der inntrykkene og sannhetene man hittil har erkjent begynner å falle på plass og man ser helheten av den kristne tradisjon gjennom tidene og at alle de "merkelige" tingene man tidligere ikke forstod har sine årsaker og hensikter.

Eksempelvis blir man salig av å tenke på at man er i ferd med å ta del i samme tro som alle helgnene - alle de som har utmerket seg ved å tjene Gud, eller til og med ofret sine liv for "Kirkens tro".

Og man blir trygg av å tenke på at tradisjonen er ubrutt helt tilbake til apostlene - uten at man legger sin skjebne i hendene på en eller annen utbrytergruppe underveis, eller at man skal måtte tro at den "egentlige Kirken" skal ha vært en marginal og diffus undergrunnsbevegelse i alle år. Dette vitner om at det hele er et verk av Gud, og at Hans løfter, gitt i Bibelen faktisk er gyldige innenfor denne rammen som altså kalles "det Katolske" og ikke innenfor "det heretiske" (hmm... det blir nok snart en egen post om dette).

Og man skjønner mer og mer at Kristus er fysisk nærværende i Euharistien, og at man knapt kan vente med å bekjenne sine synder for deretter å "ta imot" Kristus slik så mange før oss har gjort det i nesten to tusen år.

Og man blir mer og mer glad i liturgien der alle er samstemte, idet de løfter sine røster til himmelen - og ikonene, krisifikset, luktene og alt som minner om at man befinner seg i det velsignede kirkerommet der Kristus selv er midtpunktet.

Det er bare èn bekymring; frykten for at forelskelsen skal gå over...

"Kirketre"

2009-10-16T20:00:00.007+01:00

Som det fremgår av det forrige innlegget, så kom jeg til et punkt da min eklesielle forvirring nådde sitt klimaks. Jeg hadde hørt at det fantes flere titusener mer eller mindre forskjellige kristne forsamlinger og jeg hadde problemer med å kunne gjøre rede for hvor i landskapet jeg selv befant meg.

Som den grafikk-nerd jeg er, så forstår jeg ting mye bedre dersom de kan visualiseres, og derfor satte jeg meg fore å lage et "kirketre" som, iallefall indikerer hvor jeg er, hvordan jeg har kommet dit, og hvor jeg eventuelt burde være.

Det viste seg å være helt umulig å få med mer enn hovedgrenene etter de forskjellige splittelsene og skismene, så derfor er dette diagrammet svært grovt. Det er utarbeidet med mange forskjellige kilder, som tildels er motstridende og forvirrende og derfor kan det også inneholde feil og mangler.

Til venstre for tidsaksen har jeg lagt inn en indikator som viser hvilket miljø Kirken har møtt fra verden opp gjennom tidene, og disse indikerer hvilke "modus" de kristne har måtte operere i.

Trygg havn

2009-10-11T20:00:00.003+01:00

For en god tid tilbake skrev jeg ned en oppsummering, i billedlig form, noen av mine tanker og opplevelser de siste tyve år som skulle føre meg fra de frikirkelige tradisjoner og over til den apostoliske, Katolske Kirke.
Det skulle ikke forundre meg om en og annen konvertitt skulle kjenne seg igjen og komme på sporet av en tolkning:

"Da jeg våknet opp, kunne jeg se at jeg befant meg ombord på en båt. Det lignet mest på en fiskebåt, av den typen nordlendingene bruker for å dra opp store mengder torsk. Båten var full av mennesker som jublet og var glade – i alle fall så det slik ut.
Nå viste det seg at havet omkring oss var fullt av mennesker som fløt omring, ja så mange at man kan si at menneskene var selve havet.

Mannskapet ombord sa til meg at det viktigste var å dra folk opp fra sjøen, slik at de kunne komme i trygghet og bli vervet til tjeneste ombord på båten. Så, jeg tok del i dette viktige arbeidet og vi gledet oss alle hver gang et menneske ble dratt opp og reddet.

Da vi hadde holdt på med dette en stund, la jeg merke til at mange av de menneskene vi hadde dratt opp på dekk hoppet ut i vannet igjen. Dette bekymret meg, og jeg forsøkte å forklare dem at denne båten var det eneste stedet der de kunne være trygge, men det var imidlertid svært få som trodde på denne forklaringen.

Nå fikk jeg også se at mange av de som hoppet ut gjorde dette for deretter å krabbe opp på en annen båt litt lengre bort. De syntes at de andre båtene var mer attraktive – men dette gjaldt bare når de så dem på avstand, for flere kom tilbake igjen. Da fortalte de hvor fælt de hadde hatt de på de andre båtene. Noen fortalte om at dekket var såpeglatt slik at man lett kunne falle uti vannet, mens andre fortalte om at kapteinen var hard og krevende og satte krav til dem. Atter andre fortalte at styrmannen førte dem ut i hard vær slik at både båten og mannskapet kom i fare.

Så, for å forsøke å forstå hva som foregikk rundt meg, så tok jeg fram kikkerten og så meg litt rundt der ute på havet. Jeg kunne se at det var hopetall av store og mindre båter rundt oss. De var svært forskjellige, og det kunne se ut som de var ute i helt forskjellige oppdrag.

Noen var rene krigsskip – disse var militante og skjøt rundt seg og kriget. Mange fikk hjelp fra disse, men det var også mange som omkom, og flere av de mindre båtene ble regelrett senket av deres artilleri.

Andre så mer ”myke” ut, nærmest som små gummibåter som ble kastet hit og dit av enhver bølge som passerte. Disse hadde svært kort levetid, og mange havnet i vannet og druknet etter at ”luften gikk ut”.

Likeledes var det med seilbåtene – mange av disse manglet ror, slik at de ble helt og holdent styrt av den vinden som til enhver tid blåste i seilet. Denne vinden kunne de ikke kontrollere, og det endte ofte med havari og mange mennesker druknet.

Jeg kunne fortalt mye mer om de forskjellige fartøyene jeg kunne se rundt meg, men nå oppdaget jeg også at fiskebåten jeg selv var på manglet navigasjonsutstyr, slik at vi, til tider hadde gått i sirkel, og til tider nesten kjørt på skjær. Dessuten var det generelt mangel på mat. Maten ute på havet var svært ensformig og ”rasjonell” – det minner mest om nødproviant.

Alt dette jeg hadde sett rundt meg gjorde meg bekymret og jeg lurte på hva som egentlig er hensikten med å drive på som vi gjør. Derfor valgte jeg å sette meg ned for meg selv og kikke rundt i fred og ro uten å bli forstyrret av det som foregikk.

Da begynte tåken å lette slik at det ble bedre sikt og jeg fikk øye på noe som så ut som fastland i østlig retning. Det så ut som en halvøy, og den var svært vakker å se til – den stod jo helt stille og ble ikke påvirket av verken bølger eller vind. Dette var et ukjent, og litt skremmende, men også veldig attraktivt syn. Jeg brukte litt tid på å venne meg til tanken. Var det virkelig mulig at det fantes fastland – som det går an å bo på?

Etter hvert som jeg kikket nøyere, fikk jeg se enda et land – litt lengre mot vest. Dette var mer høyreist og det så mer ut som ”en klippe” som reiste seg opp av havet. Det var stort, og hadde mange innbyggere – svært mange. Disse så ut til å trives godt og de hadde god plass og godt med variert og sunn mat for både kropp og sjel.

Mellom landet i øst og landet i vest var det en sump. Det sies at denne sumpen ikke alltid har vært der, men at den ble til på grunn av innbyggernes stolthet, og minner oss om hvor viktig det er å være ydmyk.

Desto mer jeg kikket på landet i vest (som også var nærmest), desto mer ble jeg overbevist om at det er der menneskene er skapt til å være. Jeg fikk liksom en følelse av at det er der jeg kom fra og egentlig hørte hjemme og jeg lurte på hvordan jeg hadde havnet langt ute på havet. Det er jo greit nok at man drar ut på havet for å fiske, men hvorfor blir man værende i båten i stedet for å frakte fisken inn til land?

Jeg så nå hele virksomheten på denne båten spesielt, og ute på havet generelt som ganske absurd, og jeg lengtet mer og mer etter å komme til land. Men for å komme dit, visste jeg at jeg måtte jeg si opp mine oppgaver ombord på båten. Så jeg gjorde det, og forsøkte å trekke meg tilbake så skånsom som mulig samtidig som jeg hadde dette landet under oppsikt..."

Fortsettelse følger - kanskje.

Kirkens kvinnesyn i middelalderen

2009-10-03T09:00:00.005+01:00

En pastor uttalte for litt siden at den Katolske kirken i middelalderen "var undertrykkende for mennesker generelt, og kvinner spesielt".

Dette har jeg stadig hørt, men det er sjelden man hører noen gode argumenter for å underbygge en slik påstand. Derimot er mitt inntrykk, etter å ha lest litt om både Kirken og om middelalderen at denne påstanden er i beste fall svært drøy, og i verste fall helt usann.

Den ureligiøse foreningen videnskap.dk har forsket litt på dette i en artikkel, og deres konklusjon er ganske klar.

Disse har kommet fram til at det er nettopp den middelalderske Katolske Kirken som har æren for at kvinner opphørte å være mannes eiendom og begynte å bli betraktet som et selvstendig individ med sin egen verdighet. Kirken påvirket samfunnet slik at lovverket ble endret. Derfor regnet man ikke lenger eksempelvis en voldtekt som "hærverk på mannens eiendom", men heller en krenkelse av kvinnen som individ, og den skyldige måtte straffes og bøtlegges.

Her må man også se historisk på sosiologien - i Norge og skandinavia forøvrig, samt mer østlige land var man nettopp kommet ut fra hedendommen med sine pragmatiske ofringer av blant annet mennesker til sine guder. Da kristendommen kom, ble det en gradvis men radikal endring av hele verdisynet, og ikke minst verdien av, og likeverdigheten mellom mann og kvinne.

Nå er det nok slik at mange reagerer på det bibelske prinsippet med at "kvinnen skal underordne seg mannen" (Ef 5:22, Kol 3:18, 1 Pet 3:1), og dermed oppfatter slikt som undertrykking. Ingen av de bibelske autoritetsordninger er undertrykkende - de er tjenende og blir velsignelser når de utøves i en kristelig ånd.
Da mener jeg at disse "bibeltroende" som gjerne anklager Kirken for å følge dette prinsippet heller selv burde blir mer bibelske på dette området - i stedet for å gjemme seg bak hierarki-er-alltid-undertrykkende-retorikken.

Forøvrig, her skriver min kjære venn Credo om de myter som florerer omkring heksejakt i Norge i middelalderen - som både viser seg å være kraftig overdrevet og som også må tilskrives den Lutherske tiden i Norge.

"Sola scriptura" - del 3

2009-09-12T21:00:00.006+01:00

Ingen eksterne bevis

Dersom Bibelen av Kirken ble regnet som den eneste autoritet, ville man kunne finne dette i Kirkens egne skrifter. Når man leser Kirkefedrenes skrifter opp gjennom tidene, så ser man at autoriteten var Jesu ord, gitt ved apostlenes lære. Dette ble gitt ved ord og skrifter og ble tatt vare på ved både muntlig og skriftlig overføring.

Jesus gav autoritet til apostlene generelt, men til Peter spesielt idet Han, i de andre disiplenes nærvær gav ham "nøklene":

"Og jeg vil gi dig nøklene til himlenes rike, og det du binder på jorden, skal være bundet i himmelen, og det du løser på jorden, skal være løst i himmelen. " (Mat 16:19)

Det er her Kirken fra første stund etter apostolisk tid og fortsatt i dag plasserer autoriteten - hos biskopene (som Paulus kaller "tilsynsmenn"). Disse er menighetens autoriteter på jord, mens Kristus er menighetens hode.

Dette er ortodoks forståelse av menighetens autoritet, og derfor finner man ikke grunnlag for "sola scriptura" i Kirkefedrenes skrifter.

Bibelen kan ikke brukes uavhengig av Kirken

Var det slik at Gud voktet over sitt ord og virket i kulissene på en slik måte at kirkefedrene satte sammen de bøker som senere skulle bli kirkens eneste autoritet? I så tilfelle så var det ingen som tenkte denne tanken før 1100 år senere, og da i en situasjon hvor man desperat og i opprør mot den autoritet Kristus hadde etablert så etter "ny" autoritet.
Når man leser historien og bevitner den læremessige forvirring som rådet på dette tidspunktet (reformasjonen endte umiddelbart i 4-5 forskjellige læremessige retninger), så har jeg vanskelig for å gå god for en slik forklaring.

Når Bibelen taler om "Guds Ord", så menes ikke Bibelen som enhet, men summen av alt Kristus lærte og gjorde, overført ved opplæring og personlig tilstedeværelse av apostlene. Bibelen inneholder det aller meste og viktigste av dette, og den tidlige Kirken har bevart disse skriftene, men ingen av skribentene påstod at deres skrifter skulle inngå i noen Bibel.

Det kan være verd å merke seg noe av det siste Peter sa før han ble martyr i Roma:

" ...idet I først og fremst vet dette at intet profetord i Skriften er gitt til egen tydning; for aldri er noget profetord fremkommet ved et menneskes vilje, men de hellige Guds menn talte drevet av den Hellige Ånd. " (2 Peter 1:20-21)

Det var helt utenkelig at enkeltpersoner skulle tyde verken profetier eller hellige skrifter privat. Dette var gitt til Kirken som en enhet, og det var også hun det var gitt å forstå dette.

Eller hva var det som gjorde at den Etiopiske hoffmannen kunne forstå det han leste i skriften?

"Filip løp da til, og hørte at han leste profeten Esaias, og sa: Skjønner du det du leser? Han svarte: Hvorledes skulde jeg vel kunne det uten at nogen veileder mig? Og han bad Filip stige op og sette sig hos ham. " (Apg 8:30-31)

Jo, det var at Kirken, i kraft av Philip kom og forklarte ham evangeliet ut fra Jesaia. Dersom hoffmannen ikke hadde blitt veiledet av Kirken og blitt del av den, ville han kanskje blitt opphav til en ny sekt.

Vi ser at skriftene kan ikke skilles fra Kristi Kropp. Lærdommen var ment å inngå i den organismen som apostlene kalte "Jesu Legeme" på jord. Det er altså Kirken selv som var ment å være bæreren av åpenbaringen og læren, ikke papyrus og lær.

Jeg kan ikke se at det er riktig å si at Gud har "skjenket oss" en Bibel slik at hver den som ønsker det kan starte en menighet. Det har Han aldri gjort - Bibelen er faktisk en del av Kirkens tradisjon - den viktigste delen av den. Kirken kom før Bibelen - den er skrevet av Kirken, inspirert av Den Hellige Ånd, og den inneholder Guds Ord. Bibelen ble ikke gitt av Gud til framtidige protestanter i tilfelle Kirken skulle forsvinne eller i tilfelle Gud av en eller annen grunn skulle trekke Kirkens mandat tilbake. Bibelen er et resultat av Kirkens tidlige tradisjon og "nyttig til læring", men kan i ettertid kun tolkes innenfor den tradisjon den er gitt.

Derfor mener jeg det er direkte feil å påberope seg Bibelen som eneste autoritet. Bibelen har ingen autoritet dersom den fjernes fra Kirken som gav oss den. Det blir som å rømme fra sine foreldre, men likevel forsøke å kjenne dem gjennom sine dagbøker ... 2000 år senere.

"Sola scriptura" - del 2

2009-09-11T21:00:00.002+01:00

Ingen interne bevis

Dersom Bibelen, etter at den ble kanonisert skal kunne opphøyes til den eneste autoritet, må man spørre hvilken autoritet som kan fremsette denne påstanden. Dersom det er Bibelen selv som fremsetter dette kravet, så må det definitivt være mulig å finne dette i Bibelen - med andre ord må det da finnes "et indre bevis" for at nettopp disse bøkene er "skjenket fra Himmelen", eller hører sammen, eller utgjør det komplette kristne læregrunnlag. Jeg har aldri klart å finne noe slikt bevis. Derimot finner man støtte for at både skriften og den muntlige tradisjon er bindende, men altså ikke skriften alene: Judas oppmuntrer og formaner menighetene:

"Men I, elskede, kom i hu de ord som forut er talt av vår Herre Jesu Kristi apostler..." (Judas 1:17)

Dette var lenge før menighetene hadde noe Bibel, knapt nok noen NT-brev. Det er ganske opplagt at apostlene behandlet menigheten som en levende organisme. De så for seg at de reiste rundt og bygget opp Kristi Kropp - de bygget ikke et bibliotek.

Eller når Paulus pålegger menigheten å holde fast på lærdommen:

"Derfor, brødre, stå støtt og hold fast ved de lærdommer (paradosis: overføring, tradisjon) som I har lært enten ved vår tale eller ved brev fra oss! " (2 Tess 2:15)

Her er det altså helt tydelig at apostelen likestiller sin tale med sine skrifter. Det Paulus her omtaler som "tale fra oss" kan vi ikke vite hva er, siden ingen av oss var til stede da han talte. Eneste mulighet for at denne talen ikke går tapt er at den bevares av tradisjonen.

Tenk om denne "lærdommen" han omtaler gjelder noe vi ikke har svar på i dag, kanskje noe angående nattverden eller andre sakramenter som vi protestanter i høy grad har endret på, eller kanskje han avklarte spørsmålet om de kristne skulle holde den jødiske sabbaten, noe som ikke er direkte tydelig ut fra "skriften alene". Eller hva om denne "lærdommen" var omtalt i et brev som er gått tapt? Hva gjør vi da dersom vi skal holde oss til "skriften alene"? Da kan vi ha mistet noe vesentlig uten engang å vite om det.

Med andre ord så finner man ikke noe grunnlag for "sola scriptura" i "scriptura".

Dersom man likevel insisterer på at skriften påberoper seg en slik posisjon, blir det som å si: "Det finnes ingen absolutte sannhet, unntatt denne at det ikke finnes noen absolutt sannhet". Da setter man seg selv som autoritet i mangel av noen annen.

"Sola scriptura" - del 1

2009-09-10T19:00:00.000+01:00

Et av de fem prinsipper som holder hele protestantismen oppe er dogmet om at skriften ikke bare er den høyeste autoritet for lære (prima scriptura), men også den eneste. Dette kalles "skriften alene" (sola scriptura). Dette dogmet er så styrende for den protestantiske forståelse av all teologi og soteriologi, at dersom dette prinsippet ikke kan spores tilbake til en gyldig autoritet - ja da hviler vår Gudsforståelse og vår egen frelse på en gyngende grunn.

Historisk bakgrunn
Den første generasjon kristne mottok evangeliet og læren direkte fra apostlene som reiste rundt og forkynte og underviste. Det var altså en muntlig overføring fra budbringer (apostel) til mottaker. Spredningen av evangeliet foregikk på denne måten de første 20-30 årene før apostlene begynte å skrive brever til de nyetablerte menighetene.

I denne perioden var derfor apostlenes nærvær helt avgjørende for å overføre evangeliet om riket og for å "lære dem alt Jesus hadde befalt". Lærerne som Jesus hadde gitt myndighet til å overføre evangeliet var altså fysisk til stede blant dem, talte samme språk som dem, levde i samme tid som dem og kjente til deres kultur. Dette gjorde at menighetene i Antiokea, Roma, Efesus, Alexandria, Smyrna og alle de andre stedene ble grundig opplært i den kristne tro - kun ved muntlig overføring, som noen ganger i skriften blir kalt for "tradisjon".

Hvis man summerer opp alt apostlene må ha talt inn i spesielle situasjoner, forklart spesielle vanskeligheter, redegjort for forskjellige praksiser for gudstjenesten osv, så er det lett å forstå at ikke alt dette kan rommes i det nye testamentets bøker. Johannes påpekte jo også at alt det Jesus hadde gjort "ikke kunne få plass i all verdens bøker".

Umiddelbart etter apostlenes bortgang fikk apostlenes skrifter den høyeste autoritet i lærespørsmål. Når man leser skriftene til de tidlige kirkefedrene, ser man at de var svært opptatt av å "holde seg til apostlenes lære" - ja de siterer så mye fra skriftene at man kan nesten rekonstruere hele bibelen ut fra deres forskjellige sitater.

Disse kristne hadde den greske versjonen av Det gamle testamente (Septuaginta), men apostlenes brever og evangelieskriftene ble altså benyttet etter hvert som de ble skrevet. Den Bibelen vi kjenner i dag (riktignok bare den katolsk og ortodokse - de protestantiske biblene "mistet" 7 bøker under og etter reformasjonen på 1500-tallet) ble ikke fastsatt før på slutten av 300-tallet.

Ut fra denne enkle framstillingen, kan det se ut som om kirken de første 20-30 år må ha mottatt alt den trengte i form av muntlig tradisjon.

Himmelen og Jorden

2009-09-09T19:00:00.000+01:00

De av oss som kommer fra enkelte av de evangeliske tradisjoner er vant til å sette et ganske skarpt skille mellom Himmelen og Jorden. Jorden er det fysiske univers som vi kan bevege oss i, mens Himmelen er den åndelig dimensjon der Gud befinner seg. I tillegg vet man at den åndelige dimensjon strekker seg ned til Jorden, slik at menneskets ånd kan til en viss grad ha kontakt med både Gud, engler og demoner. Når en person dør, kan man av og til få inntrykk av at menneskets ånd blir lagt in en slags "kosmisk dypfryser" for oppbevaring inntil dommens dag. Således kan det virke som om universet har to etasjer: Himmelen og Jorden.

Når man går inn i en Katolsk Kirke og følger den liturgi som praktiserers der, er det litt annerledes. Den røde oljelampen, dersom den er tent, indikerer at Kristus er fysisk tilstede i tabernaklet. Dekorasjonene får tankene til å gå til bibelske personer, steder og episoder som er sentrale for frelsen - engler og andre himmelske skapninger er vanlige innslag. Maria og Josef er gjerne tilstede i 2 eller 3 dimensjoner (som bilder eller statuer) og minner om at Himmelens Gud som ikke er skapt, ble inkarnert i sin egen skapning.

Bønnene blir rettet mot den evige Gud. I tillegg ber man om at den himmelske menighet stadig skal gå i forbønn for den jordiske menighet. Englene og andre himmelske skapninger er tilstede til vår hjelp og hele skapningen roper "hellig, hellig, hellig". Det blir som om man kjenner vingeslagene fra disse vesnene over hodet på seg, og himmelen kommer nær og blir virkelig.

Når våre kjære dør, blir deres kropper lagt i jorden, men deres sjeler blir båret av menighetens bønner i lange tider - helt til de er framme ved målet. "Skyen av vitner" (Heb 12:1) i Himmelen er levende og slett ikke uvitende om hva som foregår på Jorden.

På denne måten ser det ut som universet har bare en etasje, der hele Himmelen er i full aktivitet for å hjelpe til med det som skjer på Jorden. Himmel og Jord er tett knyttet sammen, og de troende som lever i himmelen og de troende som lever på Jorden er alle del av en og samme Kirke.

"...komme ditt rike; skje din vilje, som i himmelen, så og på jorden." (Matt 6:10)

Konvertitten Kornelius

2009-09-02T17:00:00.006+01:00

I fortsettelsen av forrige innlegg, så kom jeg til å tenke på likheten mellom en konvertitt og den første hedningekristne; Kornelius som man kan lese om i apostlenes gjerninger 10.

Bibelen sier at Kornelius "fryktet Gud", "gav almisser" og "bad alltid". Jeg kan godt tenke meg hvordan han hadde sett at Jødene hadde funnet sin Messias og hvordan de var gode representanter for den eneste sanne Gud, mens hans eget folk, Romerne var avgudsdyrkere som tilbad alt mulig etter sin egen dømmekraft og innskytelse.

Han var nok blant dem som "banket på" for at Gud i himmelen skulle lukke opp for ham. Han så trolig på denne "jødiske sekten" som den ene sanne religion og han lengtet stadig mer etter å få del i det som Jødene var blitt del av; "de troendes samfunn", eller "ekklesia" (de som er kalt ut), med andre ord: Kirken. Samtidig så visste han at denne sekten bestod kun av Jøder, og han følte seg skikkelig "utenfor" - kanskje han så for seg at han måtte bli proselytt, noe som ikke var uvanlig.

Likeledes er det for mange konvertitter i dag - de har søkt hvileløst omkring i de forskjellige religioner, eller i de forskjellige "retninger" innenfor protestantismen uten å finne ro. De frykter Gud, ber og taler vel om Kirken, men de er likevel "utenfor". Nesten alle som tilhører den Kirken som Kornelius etterhvert ble del av blir jo i vår tid født inn dit. Så hvordan kan en "innfødt protestant", hvis forfedre i sin tid forsøkte å utslette Kirken klare å komme innenfor denne Kirken?

Og hvordan skal en slik konvertering tåles av den religiøse slekt og de troende venner som kanskje er mer enn klar over at deres selvvalgte tilbedelse er den eneste rette? Hvordan kan de tolerere at man frivillig skal gå tilbake og ta på seg "åket fra den mørke middelalder"? Det blir som en venn sa til meg; "I Norge idag er det mer akseptert å bli Buddhist enn Katolikk".

Da er jeg så glad for at det faktisk finnes en del medvandrere på veien som gjør at man fatter håp og ser at man ikke er alene om å oppsøke Kirken.

Videre er jeg glad for mange av dem som er "innenfor" og som har vist velvilje til at andre også skal slippe inn slik at vi kan dele den samme troen som Kornelius fikk og bli del av samme legeme som Kornelius ble del av.

Likeledes er jeg takknemlig for alle Katolikker av utenlandsk opprinnelse som har kommet til Norge og som bidrar til å vitalisere og aktualisere Kirken.

Jeg føler meg liten og ydmyk ... mens jeg banker.

De store spørsmålene

2009-09-02T12:05:00.015+01:00

Jeg har merket meg at noen bloggere (asfaltkunst og Grimkjell) har notert seg, og underer seg over at de fleste katolske blogger er skrevet av konvertitter, eller av folk som er i ferd med å konvertere. Likeledes har de altså observert at "innfødte katolikker" i liten grad synliggjør sin tro i bloggverdenen.

Dette er jo et godt spørsmål. Jeg tenkte litt over det og det kom etterhvert så mange tanker rundt det at jeg ville skrive litt om det.

Rent grunnleggende, tror jeg at konvertitter har et behov for å bevisstgjøre seg selv på den tro de har kommet fram til, og som altså ender med noe så alvorlig som en "konvertering". Derfor er det naturlig å prøve sine ideer og oppfatninger i det offentlige rom, slik at troen på disse kan styrkes eller svekkes, alt avhengig av hvor mye sannhet de inneholder. Jeg har etterhvert funnet ut at det er sannheten som best tåler livets test og det er også sannheten som i lengden best lar seg forsvare offentlig.

Derfor er konvertitter hva der er, nettopp fordi de, ofte i livets mørketid nådeløst er blitt tvunget til å ta stilling til en rekke spørsmål som "de innfødte" har fått presentert som fakta allerede fra fødselen av. Noen av disse spørsmålene som man må bevisstgjøre seg på, og helst kunne gjøre rede for svaret på er slike som disse:

Dersom Luther mente at hele Kirken står eller faller på spørsmålet om rettferdiggjørelsen - må man ikke da finne ut hvem som har rett i dette spørsmålet før man forkaster Kirken?

Dersom man finner at Gud aldri hadde ment at kirken skulle bygges på nytt etter 1500 år basert på "skriften alene" - må man ikke da finne nye autoriteter å støtte seg til i forståelsen av skriften før man forkaster Kirken?

Dersom man finner at den autoriteten er hele ansamlingen av biskoper og fedre helt tilbake til apostlene - må man ikke da sette seg litt inn i hva disse lærte og praktiserte før man forkaster Kirken?

Dersom man finner at Peter likevel, fra de tidligste tider har hatt et primat som gikk i arv - bør man ikke da se om det finnes bevis for at dette primatet et eller annet sted i historien er trukket tilbake før man forkaster Kirken?

Dersom det blir hevdet at læren ble så mye endret i løpet av middelalderen at man ikke lenger fant frelse - bør man ikke da granske dogmehistorien for å se om denne er konsistent før man forkaster Kirken?

Dersom det blir hevdet at reformasjonen "reddet oss fra Romerkirkens tyranni", bør man ikke da lese sin historie og se om dette stemmer med den norske folkesjela i 1537 før man forkaster Kirken?

Dersom det blir hevdet at Kirken er "den store skjøgen" og paven er "antikrist" - bør man ikke da se etter alternative oppfyllelser av disse profetiene i historien før man forkaster Kirken?

Dersom det stadig hevdes at "Guds Rike" bare er i himmelen og ikke også på jorden - bør man ikke da se på hvordan de første kristne tolket dette før man forkaster Kirken?

Dersom det i en protestantisk menighet stadig fremsettes nye doktriner som hevdes å være "nye åpenbaringer" av skriften, bør man ikke da sette seg inn i heresi-historien og se om det ikke er visse likheter før man forkaster Kirken?

Dersom det blir hevdet at skillet mellom Kirken i øst og i vest skyldes romersk hovmod eller heretiske dogmer, bør man ikke da se litt på opphavet, bakgrunnen og utviklingen for menighetene i "det nye" og "det gamle" Roma (Konstantinopel og Roma) før man forkaster den Katolske Kirken?

Dersom det blir hevdet at man bør være så Katolsk (eller ortodoks) som mulig i troen, men likevel ikke kalle seg Katolikk, bør man ikke da se hva Jesus, apostlene og de tidlige kirkefedrene sa om kristen enhet før man forkaster Kirken?

Dersom det blir hevdet at protestantismen er gjenopprettelsen av den opprinnelige tro, bør det ikke da være enkelt å peke ut den menigheten som faktisk har en slik tro blant tusenvis av forskjellige menigheter før man forkaster Kirken?

Dersom det blir hevdet at en slik utpeking er opp til hver enkelt å utføre, men at hver mann likevel ender opp med hvert sitt valg - er det ikke da en logisk konklusjon at maksimalt en av disse har rett og at man da må tenke seg nøye om før man forkaster Kirken?

osv...

Dette er spørsmål som alle katolikker, men spesielt konvertitter bør kunne gjøre rede for, og da har de jo litt å pusle med - resten av livet, vil jeg tro. Derfor er det ikke underlig at konvertitter har et ønske om å dele med andre det som de har vært gjennom på sin reise. I beste fall for å være de andre medreisende til hjelp - i verste fall fordi de ønsker å vise sine ufatttelige store kunnskaper på området. Uansett motiv, tror jeg Kirken og Guds Rike er tjent med sann og riktig publisitet om slike temaer som nevnt ovenfor.

Er Kirken anti-vitenskaplig?

2009-09-01T09:06:00.006+01:00

Jeg leste nettopp en artikkel i Vårt Land som handlet om Galiloeo Galilei og det nye synet på himmellegemenes interaksjon som følge av at han bygde sitt teleskop.

Da jeg leste overskriften, var det som jeg allerede kunne gjette meg til konklusjonen nederst på siden. Joda, artikkelen avslutter slik:

"Bildet av Galileo foran inkvisisjonen skulle i opplysningstiden bli selve symbolet på den forstokkede religionens motstand mot fornuftens klare lys."

Alle her omkring har nok lært at Kirken til alle tider har vært motstander av vitenskaplige oppdagelser og motsatt seg all utvikling som kan true "Kirkevesenets maktposisjon". Det pussige er at historien om Galileo stor sett er den eneste spikeren som brukes til å henge opp denne påstanden på.

Da er det jo desto viktigere å se hvor godt denne spikeren egentlig sitter i veggen:

Det heliosentriske verdensbilde (at planetene roterer om solen) ble først foreslått av den Polske astronomen Copernikus i 1543. Han var i tillegge matematiker, fysiker og virket også trolig som Katolsk prest. Copernicus la sin teori fram for pave Clement VII, deretter pave Paul III, som begge syntes godt om denne, og erkebiskop Nikolaus Schönberg oppmuntret ham til å fortsette å utvikle teorien.

Det var denne teorien Galileo kunne test ut i praksis da han ~50 år senere kunne bygge et teleskop som gjorde det mulig å forstørre himmellegemene. Galileo publiserte i 1623 boken "The Essayer" som var dedikert til pave Urban VIII (!) Denne inneholdt det samme som Copernikus hadde teoretisert, samt noen tanker om materiens oppbygning av "atomer". Urban VIII møtte Galileo i Roma 6 ganger i løpet av 1624 og han sa at "Kirken har aldri, og vil aldri kalle Copernikus' teori for heresi" - han mente forøvrig også at "bevis aldri ville komme for dagen" - der tok han jo feil, men det viser at han mente at vitenskaplige teorier må bevises før de kan rokke ved de kristnes oppfatning av det fysiske univers.

Problemet med heliosentrisisme på dette tidspunktet var at det kunne, i menneskenes øyne, ødelegge skriftens autoritet, idet Bibelen sier slikt som at "solen står opp" og at " solen går ned" i tillegg til at Kirken ikke ønsker at solen skal fremstå som så viktig at den kan tilbes, slik det var i de hedenske religioner. En annen ting som gjorde at Kirken var svært tilbakeholden med nye teorier var at det fra protestantisk side stadig kom anklager om at Kirken ikke holdt seg til Bibelen som autoritet.

Så, det ser ut som Kirken, i det hele tok godt imot Galileos oppdagelser, men Kirken forbød noen å lære dette som fakta - det måtte kun sees på som teori. Galileo hadde riktignok brukt teleskopet til å se planetenes bevegelser bedre enn noen før ham, men det var fortsatt et stort hinder for at man skulle kunne tro at jorden faktisk beveget seg rundt solen. Dette var det såkalte parallakseproblemet; man var ikke i stand til å se den forventede forskyvningen i sternebildet når jorden (med oss som observatører) flytter seg i rommet. Dette var faktisk et godt argument for at teorien ikke skulle publiseres som fakta. Nå viser det seg jo likevel at parallaksefenomenet er til stede, men man trenger vår tids utstyr for å oppdage denne lille forskyvningen - fordi stjernene er så fjerne.

Galileo var entusiastisk og viste i begynnelsen ingen respekt for de retningslinjer Kirken hadde gitt ham angående bruken av sine oppdagelser. Dette er jo et eksempel på et tema som ligger i skjæringspunktet mellom religiøs åpenbaring og empirisk vitenskap, og der viser det seg ofte at ansvarsforholdet mellom Kirken og vitenskapen blir utydelig. Nå skal det også sies at det var ulike oppfatninger om hele saken blant kardinaler og biskoper, og det er grunn til å tro at det forekom lobbyvirksomhet for å hindre Galileo. Derfor ble likevel hans bøker forbudt å bruke som faktalitteratur, og inkvisisjonen (undersøkelse) ble involvert.

Nå er det forskjell på å erklære noe for heresi og det å forby å lære en teori som fakta. Derfor virker det som Urban VIII har sine ord i behold og at den heliosentriske teori aldri ble offentlig erklært heresi. Galileo ble derimot anklaget for ulydighet mot Kirken, noe han etterhvert også omvendte seg fra.

Episoden med Galilei var tragisk på den måten at Kirken opptrådte uverdig overfor ham etter at han hadde blitt, i Kirkens øyne, for overbevist om teorien - som grunnleggende er vitenskaplig av natur. Dette har gitt opphav til myter om at Kirken i sitt vesen er anti-vitenskaplig, men etter min mening er denne historien en svært rusten og skrøpelig spiker å henge slike myter på.

Det kan forøvrig også være verd å nevne at det var den katolsk presten Georges Lemaître som først lanserte teorien om "Big Bang" - ideen om universets singularitet i skapelsesøyeblikket.

Når det gjelder "forstokket religion", så er min erfaring av dette heller fra den Bibel-fundamentalistiske tradisjonen, der man fortsatt idag lukker øynene for all empiri og forfekter at skapelsesdagene er vanlige 24-timersdager.

Når det gjelder "motstand mot fornuftens klare lys", så er min erfaring av dette heller fra de deler av den protestantiske tradisjon som ikke klarer å gjøre noen motstand, men som heller ender opp i liberalisme.

Så, det tryggeste er nok å bli Katolikk.

Helgener til besvær?

2009-08-20T13:59:00.011+01:00

Så snart man krysser den grensen som kalles "reformasjonen" og kommer over i den kristne tradisjon som har apostolisk suksesjon, ser man en Kirke som er annerledes i flere aspekt. Et slikt aspekt av dette er at den ser ut til å florere av symboler, bilder og statuer av alt annet er den enkle læren om Kristus. Det kan se ut som denne Kirken er stappfull av avguder.

Og verst av alt: Disse helgnene blir bedt om å be for de troende på jorden.

Dette er virkelig en snublestein for dem som er oppdratt i streng, rasjonell Kristus-alene-teologi basert på Bibelen-alene. Dermed kan det umiddelbart se ut som de protestantiske anklagene om at denne Kirken gradvisk har driftet mer og mer bort fra den apostoliske lære og har endt opp med å bli apostat (vendt seg bort fra sin opprinnnelige tro) er riktige og følgelig må unngåes.

Ser man nærmere på dette, vil jeg påstå at ingenting kan være lenger fra sannheten - av flere grunner:

1) Kirkens helgener er helgener nettopp fordi de i sine liv var levende vitner om Kristus og mange av disse led samme smertefulle død som Kristus - for Kristi skyld. Videre har de troende alltid trodd at disse hellige fortsetter sin virksomhet i himmelen der de ber for oss andre på jorden. Derfor vil ethvert minne om disse hellige føre tankene til Kristus og ikke til dem selv.

2) Kirkens helgener er del av Kirken på samme måte som de troende på de forskjellige steder også er del av samme Kirken. De troende spredd utover jorden i nåtiden er altså Kirken på samme måten som de troende spredd utover i historien også er Kirken. Dermed bidrar helgenene til å binde sammen Kirken både i tid og rom slik at når Gud ser ned på vårt univers "utenfra tiden", så ser Han "Kristi legeme på jord" som en enhet uavhengig av tid og sted. Dette gjør altså til at de troende i nåtiden lett kan identifisere seg med sine likesinnede fra tidligere tider og således bidrar til Kirkens enhet - noe som er Guds vilje.

3) Helgnene var vanlige mennesker med en uvanlig lengsel etter Gud. Denne lengselen førte til at de levde et liv i bønn og i etterfølgelse av Kristus. Vi blir lett formet av dem vi omgås, og derfor forteller Bibelen oss at vi skal ha gode forbilder. Kristus er det fremste forbilde vi kan ha, men dette utelukker ikke at vi også kan ha mennesker som forbilder så lenge disse fungerer som et speil - der vi ser Kristus i dem som har gått før oss og dermed blir inspirert til å følge Kristus.

4) Angående helgnenes forbønner, så har ikke Skriften noe forbud mot å be de hellige i himmelen om forbønner. Tvert imot, så antyder Det nye testamentets profetiske bok at på et tidspunkt så skal de troende i himmelen bringer fram for Gud bønnene fra de troende på jorden (Åp 5:8).
Dessuten er det ikke å undre seg over at man ikke finner denne praksisen i apostlenes brever, siden de hellige fortsatt befant seg på jorden da disse ble skrevet. Det var senere at man ble mer og mer klar over at Herrens gjenkoms drøyde og flesteparten av de hellige etterhvert var i himmelen.

5) Sist, men ikke minst må man vite at de tidligste kristne ikke så noe skarpt skille mellom livet på jorden og livet i himmelen slik vi ofte gjør i de protestantiske tradisjoner som i høy grad er influert av opplysningstiden der mye de opprinnelige kristne paradigmer forsvant til fordel for rasjonell tenkning. Derfor var det naturlig for dem å ta vare på og de jordiske rester av sine med-troende og på denne måten minnes dem - slik som også Jødene grov opp Josefs ben da de forlot Egypt (2 Mos 13:19). Av samme grunn ble de kristne forfedrene også minnet i form av malerier og figurer på deres bønnesteder i hjemmene, katakomber o.l. og etterhvert i kirkebygninger.

Messen er som en tidsmaskin

2009-08-16T16:32:00.020+01:00

Jeg har tenkt på det flere ganger; hver gang jeg setter foten over dørterskelen til den Katolske Kirken, så er det som man foretar en reise i tid og rom - nesten to tusen år tilbake og et godt stykke sørover, til midtøsten - til Golgata.

Man møtes med den samme stillhet man kan forvente preget stemningen etter at Jesus hadde sagt "det er fullbragt" (Joh 19:30), og etter at Hans drapsmenn hadde forlatt åstedet, og bare Jesu venner var tilbake. Jeg kan tydelig se for meg at Hans etterfølgere og Hans mor ved foten av korset knelte med samme ærbødighet og Gudsfrykt som disse, vår tids etterfølgere som er samlet til messe "til minne om Ham" (Luk 22:19) .

I denne forsamlingen ved korset var det ingen som småpratet om dagligdagse ting, ingen som tenkte på de jordiske ting - ingen lettsindige tanker preget denne forsamlingen.

Likeledes er det i dag; de troende viser den ytterste respekt for Kristusfiguren som henger på krusifikset på veggen og for det "levende brødet" (Joh 6:51) på alteret. Man "knefaller" mot alteret både før man setter seg i benken og etterpå når man forlater den. Man kommer bare ikke slentrende inn og man snur ikke ryggen til Kristus når man går, uten først å ha vist Ham ærbødighet på denne måten, og det er ingen som våger å gjøre "bønnehuset til en røverhule" (Matt 21:13) ved å tilby kjøp og salg i det vigslede rom.

Likeledes kan jeg forestille meg med hvilken ærbødighet Josef fra Arimatea og Nikodemus tok ned Jesu legeme, svøpte det og la det i graven (Joh 19:40).
Med samme ærbødighet behandler presten hostien (offeret) etter at det er forvandlet til Jesu legeme, og de troende tar imot det med ærefrykt.

Alt dette er jo fordi Jesus viste seg å være Guds levende sønn, idet Han oppstod fra de døde og innehar nå nøklene til døden og dødsriket (Åp 1:18), slik at vi som troende kan arve evig liv. Dette var en seier og en gyldig transaksjon for våre synder som har evig gyldighet og evig verdi.
Dette får man konkret del i når man "spiser Hans legeme og drikker Hans blod" (Joh 6:53) - nemlig det ublodige offer som blir servert fra alteret i form av hostien.

Dette alterets legeme og blod er av samme substans som det som ble ofret på langfredag, og er derfor i stand til å gi de troende "liv i seg", "inntil Han kommer". Så, idet man går ut gjennom døren, så "warper" man seg tilbake til nåtiden - men man har da med seg en fornyelse av "den nye pakt" (Luk 22:20).

Kan kirker være vakre?

2009-08-13T16:52:00.011+01:00

I det siste har jeg tenkt over dette med hvordan man kan forsvare at kirkebygninger er kostbare og staselige, siden man ikke finner noen oppskrift for slikt i det nye testamente.

Da jeg regnet meg som del av den karismatiske bevegelsen, var jeg av den oppfatning at forsamlingslokalene kunne like gjerne være et blikkskur, et gammelt lagerbygg eller rett og slett hjemme i stua til folk. Jeg mente det var da bedre å bruke pengene til de fattige, eller kanskje helst til å finansiere evangeliseringen - det er tross alt bedre å utbre Guds Rike enn å gjøre kirekbygningene så staselige at alminnelige mennesker ikke føler seg hjemme der. Dessuten er det bedre å satse på de "evige verdier" enn å satse på de materielle verdier, som tross alt en dag skal "brenne opp"...

Dette høres jo både fromt, rasjonelt og logisk ut - men det er en fare forbundet med dette, nemlig de kristnes erkefiende gjennom alle tider; Gnosismen. Den gnostiske virkelighetsforståelsen sier at alt materielt er under forbannelse og derfor i beste fall uviktig og i verste fall må unngås, men det åndelige er viktig og det eneste som teller. Denne tankegangen har inspirert en rekke vranglærere opp gjennom tidene - slike som Marcion (som mente at Gud i det gamle og nye testamentet er to forskjellige guder), Nestorius (som mente at Jesus ikke tok kjød fra Maria), Kartanerne (som mente at Jesus var ånd, "ikke kommet i kjød") og altså meg selv som hadde en tendens til å overbetone det åndelige på bekostning av det fysiske.

Men man lærer så lenge man lever, og etter å ha sett hvordan de kristne til alle tider har trodd at også den fysiske verden er viktig for sjelens frelse, så skjønner jeg at det er nøye med hvordan vi oppfører oss i, og behandler det fysiske univers vi midlertidig er satt inn i.

Selv om vi er åndelige vesener og det finnes åndelige krefter, så er det i tid og rom den åndelige kampen om vår sjel manifesteres og synliggjøres - og det er også i tid og rom Gud kom ned, inkarnert i et virkelig, fysisk menneske slik at Kristus med rette kan sies å være sann Gud og sant menneske. Dersom dette ikke var tilfellet, ville vår frelse være ugyldig, og vi ville fortsatt vært døde i våre synder.

Med denne forståelsen som grunnlag har de kriste alltid aktet på sine gjerninger i kjødet, de har samlet sammen knoklene til sine kjære martyrer, de har aktet sin nestes liv høyere enn sitt eget, de har vært nøye med å ikke "synde mot sitt eget legeme", de har gjort korsets tegn på seg selv når de ber, de har alltid trodd på at Gud handler åndelig når de selv utfører fysiske handlinger (gjennom sakramenter), de har malt bibelhistorien og dens helgener på veggene i katakombene - og de har laget sine hellige steder så vakre som mulig.

Bygningen på bildet øverst ligger på et gatehjørne i Roma, klemt mellom andre alminnelige bygninger. Da jeg så fasaden på denne kirken, gikk mine tanker umiddelbart til Jesu budbærere apostlene, Jesu mor Maria og flere andre fysiske, synlige, alminnelige men likevel i Guds øyne hellige mennesker som Gud gjorde seg avhengig av for at vi i dag kan kjenne Den Allmektige og finne frelse hos Ham.

Hmm, jeg tror jeg begynner å se verdien av å ofre noen forgjengelige kroner på å lage seg bilder som minner om det uforgjengelige - som tilfeldigvis også er vakkert...

Det dere gjorde mot en av mine minste...

2009-08-01T11:15:00.006+01:00

Da jeg var på en kafeteria for litt siden, la jeg merke til et ektepar som hadde med seg en invalid jente. Hun så ut til å være i 20-årene, satt i rullestol, hadde helt forvridde armer og bein og kunne bare ytre seg ved å avgi pipelyder. Hun var det mange ville kalle en "grønnsak", trolig fra fødselen av.

Da jeg så ekteparets oppriktige omsorg for henne, tenkte jeg på noe jeg tidligere har lest av en kirekfader. Han sa noe slikt som dette: "...dersom du ser en trengende, en fattig, en syk eller en hjelpesløs - da må du se vedkommende som en verdifull gave fra Gud, en ressurs som Gud har sendt i din vei" (jeg husker ikke hvem som sa dette, men det er mulig det var John Chrysostom).

Videre, blir man jo selvsagt minnet om Jesu egne ord: "Det dere gjorde mot en av disse mine minste, det gjorde dere mot meg" (Matt 25:40).

Når man først klarer å ser tingene i et slik perspektiv som her beskrives, så tar man et skritt i retning av Guds Rike, kanskje uten å tenke over det. Dette blir spesielt tydelig når vi ser på resten av det Jesus sier i denne talen, siden dette er del av en framtidig domsavsigelse der Herren Jesus skal skille dem som gjorde det gode fra dem som ikke gjorde det. De gode går inn til evig liv mens de andre går inn til evig fortapelse.

Nå vet jeg at mange avarter av protestanter vil heve øyenbrynene og hevde at frelsen kommer av "tro alene", men dette er en sannhet som mange har dratt helt ut på viddene (mulig jeg kommer tilbake til "sola fide" senere).

Men, i allefall - jeg ble tankefull da jeg så disse menneskene som tilsynelatende uten å tenke over det og på en naturlig måte, hadde valgt å ofre store deler av sine liv for å ta seg av en av "disse minste". En slik holdning er tvers gjennom Katolsk, og man finner den helt tilbake til de første kristne.

Katekismen sier at "2010. Siden det etter nådens orden er Gud som handler først, kan intet menneske gjøre seg fortjent til den første nåde som ligger til grunn for omvendelse, tilgivelse og rettferdiggjørelse"

Derfor tror jeg også at Gud kan "handle først" ved å sende nød i vår veg - nød vi kan velge å møte med kjærlighet (som Gud "først" har lagt i oss), eller vi kan velge å se en annen vei. Dersom vi velger å møte nøden og fylle behovene, blir virkningen dobbel; lidelsen blir lindret hos den som er i nød og omvendelsen, tilgivelsen og rettferdiggjørelsen blir "materialisert" eller synliggjort hos den som utøver de kristne dyder.
Dette blir altså en "vinn-vinn-situasjon" - Gud er genial. :-)

Er Kirken "synlig" eller "usynlig"?

2009-06-27T18:07:00.003+01:00

Det er mange som hevder at Kirken er "universell" i betydningen at ingen kan vite hvem som tilhører den, eller at ingen kan sette grenser for hvem som er "innenfor" og hvem som er "utenfor" Kirken. Disse sier gjerne at Kirken er "usynlig", og at det bare er Gud som vet hvem som er Hans virkelige barn.

Til dette vil jeg si ja, det er bare Gud som vet hvem som er Hans virkelige barn - til slutt. Men dette kan ikke brukes som argument for at Kirken på jorden ikke skal ha klare grenser for hvem som er del av den og hvem som ikke er det.

I den gamle pakt som er et "skyggebilde" av den nye ser vi at Gud velger ut, eller definerer det som skal være Hans folk - Israel. Israel var et klart avgrenset folk, det var ingen tvil om hvem som tilhørte dette folket og hvem som ikke gjorde det. Enten var man Jøde og etterkommer av Abraham, Isak og Jakob, eller så var man det ikke.

I den nye pakt, refererer Paulus til Kirken som "Kristi legeme" i sine brever, både til Romerne, Kolosserne, Korinterne, og Efeserne. Her beskriver han hvor intimt det er mellom de hellige, såvel som mellom disse og Kristus. Det fremgår av hans undervisning at det ikke er rom for noe partier eller avvik i tro og lære. Paulus definerer Kristi legeme til å være dem som holder seg til samme Herre, samme Ånd, samme håp, samme tro og samme dåp (Ef 4:4). Når alle disse betingelsene er oppfylt, så betyr det altså, ifølge Paulus at de troende er del av samme legeme - Kristi legeme, eller Kirken.

Dette blir enda mer tydelig når man ser på Kirkens utvikling i den tidlige etter-apostoliske tiden. Kirken var avgrenset til å bestå av virkelige, fysiske mennesker som bekjente den samme tro, var lydige Kirkens lederskap, hadde fellesskap med hverandre og Kristus i Eucharisten (nattverd). Dersom noen ikke oppfylte alle disse kravene, fikk man ikke tilgang til dette fellesskapet og var følgelig ikke regnet som del av Kirken.

Således er det tydelig at apostlenes forståelse av Kirketilhørighet fortsatte etter deres død, og da må man også tro at dette er det Guddommelige mønster som Kristus har ment for sin forsamling til alle tider.

Derfor må man også konkludere med at ideen om en "universell" Kirke som erstatter én, synlig, fysisk, enhetlig, apostolisk Kirke er en oppfinnelse fra moderne tid og ikke etter det opprinnelige intensjon.

Når ble Kirken først kalt "katolsk"?

2009-06-27T16:22:00.007+01:00

En ting som jeg undret meg over da jeg leste de tidlige Kirkefedrene, var at ordet "Katolsk" ble brukt for å beskrive forsamlingen av de troende allerede så tidlig son i begynnelsen av det andre århundre.
Jeg trodde først at dette skyldtes at oversetterne var Katolske og ønsket å gi inntrykk av at den tidlige Kirken også var Katolsk. Oversetterne viste seg imidlertid for det meste å være være protestanter og deres oversettelse er korrekt.

Den første kjente referansen til dette ordet finner man når St Ignatius av Antiokea skriver til forsamlingen i Smyrna:

"...Wherever the bishop shall appear, there let the multitude [of the people] also be; even as, wherever Jesus Christ is, there is the Catholic Church..."

Hele teksten kan man lese online her.
Legg også merke til at Ignatius ikke introduserer dette begrepet her, men at han forutsetter at dette er kjent. Dette betyr at det på dette tidspunktet (trolig rundt år 107) ikke var ukjent at Kirken kalte seg selv Katolsk. Etter dette tidspunktet blir det stadig mer vanlig at Kirken omtales med denne tittelen.

Selve begrepet "Katolsk Kirke" er gresk (kata holos = det som angår helheten og ecclesia = de som er kalt ut) og betegner den samling av troende som deler den tro som "finnes på alle steder til alle tider - den tro som er i samsvar med helheten".

Begrepet ble brukt i motsetning til "heretiker" (hairesi = å velge) - altså den som velger seg en annen tro enn den som de hellige har arvet fra apostlene og som de holdt seg trofast til.

En sjokkerende oppdagelse

2009-06-27T14:38:00.007+01:00

Som en tjener for den protestantiske tro gjennom mange år, hadde jeg dannet meg et rimelig godt bilde av hvordan den kristne Kirken var i Nytestamentlig tid. Jeg så den for meg som karismatisk, full av jublende "Jesus-troende" individer som levde av undere og mirakler. Jeg trodde de var som en gjennomsnittlig norsk frikirke, bare litt mer radikale. Dette var det bilde jeg hadde dannet meg ved å lese Bibelen med "protestantiske briller" og med en modernistisk og rasjonell virkelighetsforståelse.

Som tidligere nevnt, ble jeg ledet til å begynne å lese skrifter av de tidligste Kirekfedrene, slike som St Ignatius, St Polycarp, og St Clement og mange andre. Jeg tenkte at, siden disse var apostlenes disipler og hadde gitt sine liv for å videreformidle Kristi lære, samt å bygge opp den kristne Kirken, så måtte de da ha noe å lære oss som lever 1900 år senere. Jeg kunne ikke forstå hvorfor disse skriftene ikke ble brukt i de tilfeller hvor Bibelen ser ut til å være tvetydig, der hvor man spekulerer i hva Apostlene egentlig mente.

Nå forstår jeg hvorfor; Alle dagens protestantiske kirkesamfunn ville da fremstå som mer eller mindre heretiske sekter. Det var helt utenkelig at Kirken skulle være delt opp!

Disse gamle skriftene viser med all tydelighet at den tidlige Kirken var strengt hierakisk i struktur, sakramental i sin tjenesteform og de troende var svært preget av frykt og ydmykhet overfor Gud.

Jeg gikk gjennom dette materialet flere ganger før jeg måtte innrømme hvor "Katolsk" den tidlige Kirken var. Jeg som hadde trodd at vektlegging av liturgi, sakramenter, gode gjerninger og et hellig liv var ikke-evangelisk og noe som kjennetegnet en korrupt og forfalt Kirke som nå var erstattet av "nye friske" frimenigheter og evangeliske forsamlinger.

Derfor måtte jeg konkludere med at Kirken ikke kan ha "råtnet på rot" umiddelbart etter apostlenes bortgang. Det var i alle fall utenkelig at noe slikt forfall kunne ha foregått i tiden med forfølgelse av de kristne (de 300 første år) - en tid da Kirken i sin teologi, struktur og spiritualitet allerede var blitt svært lik dagens Katolske Kirke! Dette var en sjokkerende oppdagelse.

Jeg så nå at alle mine våpen som skulle forsvare og legitimere "mangfoldet" av forsamlinger innen kristenheten begynte å smuldre bort og hele den protestantiske grunn måtte granskes på nytt.

Med andre ord innså jeg at jeg måtte støtte meg til en annen autoritet i min bibeltolkning enn hva jeg hadde gjort hittil; Jeg måtte bytte ut et mangfold av, til dels divergerende protestantiske kommentatorer og la den tidlige Kirken tale for seg selv - gjennom sine egne biskoper og vitner.

En liten redegjørelse

2009-06-23T18:41:00.001+01:00

Denne bloggen ble opprettet fordi jeg trengte en brukerprofil for å kunne skrive på andre blogger - og vips så fikk jeg en blogg på kjøpet.

Siden den nå først er opprettet, så vil jeg bare nevne litt om det tema som har engasjert meg de siste årene, og som også er tema der hvor jeg deltar.

Jeg har vært så heldig å tilhøre et godt frikirkelig miljø i mange år, men har hele denne tiden hatt ubesvarte spørsmål, spesielt av soteriologisk (læren om frelsen) og eklesiell (læren om Kirken) art, men også en rekke andre ting jeg ikke trenger komme inn på her. Jeg fant ut at noen av disse spørsmålene er det rett og slett umulig å besvare tilfredstillende innenfor rammen av både frikirkelig og øvrig protestantisk lære og virkelighetsforståelse.

Jeg sporet hele problemet til grunnleggende å ligge i protestantismens mangel på Gudgitt autoritet, samt dens vesen.

Bibelen har jeg lest flere ganger og alt som står der finnes det ferdige tolkninger på, men problemet et jo at disse tolkningene varierer ettersom hvem man spør. Derfor er likevel ikke Bibelen den autoritet som den påstås å være - den virkelige autoriteten er dem som gir deg sine tolkninger.

På underfullt vis begynte jeg å lese skriftene til de tidligste kristne - de som var apostlenes disipler. Jeg tenkte at disse måtte være gode kandidater til å forstå hva apostlene personlig hadde lært dem og hvordan de praktiserte den kristne lære og hvordan Kirken tok form i etterbibelsk tid. Videre måtte jeg jo se på konsilhistorien for å se den tidlige Kirkens offisielle lære, og forøvrig hele dogmehistorien for å se om denne læren er konsistent opp gjennom tiden.

Dette ble begynnelsen på en lang og spennende reise inn i en verden jeg ikke trodde fantes og som skulle bringe meg "dit jeg ikke ville". Jeg måtte endre syn på Kirkens vesen, sakramentenes betyding, liturgiens funksjon, Kirkens struktur, endetidssynet, ja det er et paradigmeskifte der man endrer forutsetninger for hvordan man tenker.

Så, min konklusjon er at den Katolske Kirken er intakt, tilbyr fortsatt frelse for sjelen, er i besittelse av "troens fylde", at den representerer den tro som de hellige har hatt "på alle steder gjennom alle tider", den tro "som er i samsvar med helheten" og at det mandat Jesus Kristus gav den fortsatt gjelder - dette er ikke på noe tidspunkt i historien blitt trukket tilbake.

Dette bevisst, så ser jeg ingen gyldig grunn til å forbli protestant eller annen skismatiker, men heller bli del av den Kirken som helt konkret fikk løfte om at "helvetes porter" ikke skulle få makt over den - den opprinnelige betydningen av "Kristi legeme på jorden".