Hva betyr egentlig "Guds Rike"?

Innvending: Det kan se ut som "Guds Rike" eller "Himmelens Rike" i Jesu lignelser henspeiler på samfunnet mellom de enkelte troende når de kommer til himmelen og ikke på den synlige, institusjonelle Kirken som apostlene startet på Jorden.

Jesus sier jo i Lukas 17:21 at Guds Rike er "inni dere" og videre sier Han i Matt 12:28 at Han driver ut onde ånder ved Guds Ånd som et tegn på at "Guds rike er kommet nær". Dessuten sier Han i Markus 19:14 at Guds Rike hører barna til og at ingen kommer inn i det uten at de blir som barn. Ut fra dette ser det ut til som Guds rike blir beskrevet som noe personlig og indre uten noen ytre struktur.

Derfor er Guds rike ikke et bilde på den synlige, institusjonelle Kirken som apostlene startet, men heller på en mer "usynlig" gruppe av "sanne troende", som bare Gud selv vet hvem som tilhører. Siden bare Gud hvet hvem som tilhører denne gruppen, henspeiler også "Guds Rike" på de troende i himmelen og ikke på Jorden.

På den annen side sier Jesus at "noen her skal ikke smake døden før Guds Rike er kommet med kraft" (Mar 9:1). De fleste som hørte dette levde fortsatt på pinsedag da Den Hellige Ånd som Jesus hadde lovet kom over de troende og dette ble starten på den kristne Kirken.

Dessuten må vi høre på hva Jesus sier når han eksplisitt forklarer begrepet "Himlenes Rike". Dette gjør han først og fremst i lignelser, som her i Matteus evangelium:

En annen lignelse fremsatte han for dem og sa: Himlenes rike er å ligne med en mann som hadde sådd god sæd i sin aker; men mens folkene sov, kom hans fiende og sådde ugress blandt hveten, og gikk så bort. Men da strået skjøt op og satte aks, da kom også ugresset til syne. Da gikk husbondens tjenere til ham og sa: Herre! sådde du ikke god sæd i din aker? hvorfra kommer det da ugress i den? Han sa til dem: Det har en fiende gjort. Da sa tjenerne til ham: Vil du da vi skal gå og sanke det sammen? Men han sa: Nei, forat I ikke også skal rykke op hveten når I sanker ugresset sammen. La dem begge vokse sammen inntil høsten, og når høsttiden kommer, vil jeg si til høstfolkene: Sank først ugresset sammen og bind det i bunter for å brenne det op; men samle hveten i min lade! (Matt 13:24-30)

Himlenes Rike skulle for en tid komme til å inneholde både gode og onde mennesker. Derfor må dette henspeile på tiden på jorden og ikke evigheten i himmelen. Satan skulle komme til å få innflytelse på Himmelens Rike på den måten at han sender uomvendte mennesker som ikke egentlig tilhører dette riket, men som i det ytre ser ut til å gjøre det. Tjenerne skulle komme til å være strenge, eventuelt selvgode og ville kaste disse ut, men Høstens Herre ville ikke at de skulle ta affære, men overlate renselsen til Herren selv i sin tid.

Og videre:

Atter er himlenes rike likt en not som kastes i havet og samler fisk av alle slags; når den er blitt full, drar de den på land og setter sig ned og samler de gode sammen i kar, men de råtne kaster de bort. Således skal det gå til ved verdens ende: Englene skal gå ut og skille de onde fra de rettferdige og kaste dem i ildovnen; der skal være gråt og tenners gnidsel. (Matt 13:47-50)

Himlenes rike skulle komme til å inneholde både gode og onde mennesker - alle slag ble dratt opp i båten (som kan være et bilde på Kirken). Det er først når båten har lagt til land at renselsen finner sted og den utføres av englene og ikke av Kirkens egne tjenere.

Og videre:

En annen lignelse sa han dem: Himlenes rike er likt en surdeig som en kvinne tok og skjulte i tre skjepper mel, til det blev syret alt sammen. (Matt 13:33)

Himlenes rike utbres som syringen i en deig, som en epidemi eller influensa slik at hele samfunnet blir tydelig preget av de kvaliteter som dette riket består av.

Og videre i Daniels bok:

Og i disse kongers dager vil himmelens Gud oprette et rike, som i all evighet ikke skal ødelegges, og dette rike skal ikke overlates til noget annet folk; det skal knuse og gjøre ende på alle hine riker, men selv skal det stå fast evindelig; for du så jo at en sten blev revet løs fra fjellet, men ikke med hender, og knuste jernet, kobberet, leret, sølvet og gullet. Den store Gud har kunngjort kongen hvad som skal skje i fremtiden, og fast står drømmen, og troverdig er dens uttydning. (Daniel 2:44-45)

Daniel tyder kongens drøm som omhandler jordens riker i framtiden (som for oss er fortid). "Disse konger" henviser til kongene i det fjerde riket som i ettertid har vist seg å være Romerriket som offisielt "falt" i år 476. Siden det var i "disse kongers dager" Gud skulle opprette et evig rike, må dette bety at det evige rike, nå i dag er opprettet. Dette evige riket er ikke gjort med menneskehender, det vil si at det har sin autoritet fra noe annet enn ren menneskelig aktivitet.

Historien om Romerrikets fall er fortsatt idag en gåte - det finnes svært mange teorier om hvorfor dette riket falt. Dersom man leser kirkehistorien fra samme periode ser man tydelig at keiserne, tilsynelatende uten grunn mistet autoritet og myndighet. Da vandalene kom for å erobre Roma møtte de ingen reell motstand, annet enn at keiserne sende biskopene for å forhandle med fienden. Dette var begynnelsen på kirkens politiske innflytelse. Det er altså ikke slik at biskopene kjempet seg til makten, men det var" Gud som opprettet sitt rike".

Jeg mener: Det er klart at Guds Rike gjenspeiles i hver enkelt troende og at Guds rike også er evig, men det er også helt klart at "Guds Rike" allerede er blitt etablert her i tiden og ifølge Jesus er det et uttrykk for den synlige apostoliske, institusjonelle Kirken som har gjennomsyret den tidligere ukristne verden, som med sin eksistens har forårsaket Romerrikets fall og har formet den moderne verden slik vi kjenner den idag.
Dette vises tydelig i Jesu lignelser og det sammenfaller med historisk empiri og må derfor sies å være et faktum med bibelsk forankring.

Konvertittens tre stadier

Det er ikke bare-bare å konvertere til den Katolske Kirke - spesielt hvis man har bakrunn fra mer eller mindre radikal protestantisme. Jeg skriver dette utfra egen erfaring, men har også etterhvert forstått at mange, mange andre kan beskrive sin ferd på nogenlund samme måte:

1) Mistanke
Det starter med en mistanke om at Kirken likevel ikke er korrupt og forlatt av Gud (slik man alltid har hørt), og at man derfor tillater seg å lytte til positiv omtale av den historiske Kirken og dermed også tillate at dette kan få konsekvenser for ens egen tradisjon.
Denne mistanken kan komme fra flere kilder og på flere måter:

Eksempelvis kan det være at man kommer i kontakt med kristne som er svært gode, fromme og Gudfryktige, og at man deretter til sin store forskrekkelse oppdager at disse er katolske.

Eller at man av forskjellige grunner, uten behørig tilsyn fra protestanter, på egenhånd begynner å utforske den kristne historien - for deretter til sin store forskrekkelse å oppdage de slående likhetene mellom den tidlige Kirken (urkirken) og dagens Katolske Kirke.

Eller at man, i en verden preget av moralsk forfall oppdager at det er noen kristne som standhaftig står opp for klassiske uforanderlige moralske prinsipper, og at man til sin store forskrekkelse oppdager at de som er mest samstemte, organiserte og konsistente i dette er Katolikker.

Eller at man har en stadig gnagende følelse fordi man aldri har fått svar på spørsmålet om "hvor er Kirken Jesus grunnla?" og at man, som i en åpenbaring, i sin store forskrekkelse oppdager at denne er jo fortsatt oppegående, og at det er denne som alltid er blitt kalt "Katolsk".

2)Dragning
Etter at et eller flere frø av denne sorten er sådd i konvertittens sjel, vil dette vokse. Ærlig og sannhetssøkende som han er, vil han straks iverksette undersøkelser for å forsikre seg om sannhetsinnholdet i sine observasjoner.

Dette kan for noen fortone seg som om man begynner å nøste opp historien til alle sine forgjengere i troen, helt tilbake til Kristus og til Bibelen.

For andre kan det være å gå inn i noen av de konkrete anklager som gjennom tidene er blitt rettet mot Kirken, for å se om disse kan forsvares når man ser historien fra forskjellige innflasvinkler.

For atter andre, kan det være at man sammenligner forholdene i sin egen forsamling med den historike Kirken. Det kan være at man sammenligner teologi eller åndsliv, og utfra dette finner rikdommer og sannheter i den Katolske tradisjon som man ikke var klar over.

Eller at man rett og slett har en lengsel etter Gud og etter Kirkens fellesskap, og at man finner at Kirken fyller dette behovet, både det vertikale (mot Gud) og det horisontale (mot mennesker).

3) Forelskelse
Den siste fasen før en fullstendig opptagelse i Kirkens fulle fellesskap er det jeg vil kalle en forelskelse - der man har en tendens til å la følelsene i større grad få slippe til.

Dette er en fase der inntrykkene og sannhetene man hittil har erkjent begynner å falle på plass og man ser helheten av den kristne tradisjon gjennom tidene og at alle de "merkelige" tingene man tidligere ikke forstod har sine årsaker og hensikter.

Eksempelvis blir man salig av å tenke på at man er i ferd med å ta del i samme tro som alle helgnene - alle de som har utmerket seg ved å tjene Gud, eller til og med ofret sine liv for "Kirkens tro".

Og man blir trygg av å tenke på at tradisjonen er ubrutt helt tilbake til apostlene - uten at man legger sin skjebne i hendene på en eller annen utbrytergruppe underveis, eller at man skal måtte tro at den "egentlige Kirken" skal ha vært en marginal og diffus undergrunnsbevegelse i alle år. Dette vitner om at det hele er et verk av Gud, og at Hans løfter, gitt i Bibelen faktisk er gyldige innenfor denne rammen som altså kalles "det Katolske" og ikke innenfor "det heretiske" (hmm... det blir nok snart en egen post om dette).

Og man skjønner mer og mer at Kristus er fysisk nærværende i Euharistien, og at man knapt kan vente med å bekjenne sine synder for deretter å "ta imot" Kristus slik så mange før oss har gjort det i nesten to tusen år.

Og man blir mer og mer glad i liturgien der alle er samstemte, idet de løfter sine røster til himmelen - og ikonene, krisifikset, luktene og alt som minner om at man befinner seg i det velsignede kirkerommet der Kristus selv er midtpunktet.


Det er bare èn bekymring; frykten for at forelskelsen skal gå over...

"Kirketre"

Som det fremgår av det forrige innlegget, så kom jeg til et punkt da min eklesielle forvirring nådde sitt klimaks. Jeg hadde hørt at det fantes flere titusener mer eller mindre forskjellige kristne forsamlinger og jeg hadde problemer med å kunne gjøre rede for hvor i landskapet jeg selv befant meg.

Som den grafikk-nerd jeg er, så forstår jeg ting mye bedre dersom de kan visualiseres, og derfor satte jeg meg fore å lage et "kirketre" som, iallefall indikerer hvor jeg er, hvordan jeg har kommet dit, og hvor jeg eventuelt burde være.

Det viste seg å være helt umulig å få med mer enn hovedgrenene etter de forskjellige splittelsene og skismene, så derfor er dette diagrammet svært grovt. Det er utarbeidet med mange forskjellige kilder, som tildels er motstridende og forvirrende og derfor kan det også inneholde feil og mangler.


Til venstre for tidsaksen har jeg lagt inn en indikator som viser hvilket miljø Kirken har møtt fra verden opp gjennom tidene, og disse indikerer hvilke "modus" de kristne har måtte operere i.

Trygg havn

For en god tid tilbake skrev jeg ned en oppsummering, i billedlig form, noen av mine tanker og opplevelser de siste tyve år som skulle føre meg fra de frikirkelige tradisjoner og over til den apostoliske, Katolske Kirke.
Det skulle ikke forundre meg om en og annen konvertitt skulle kjenne seg igjen og komme på sporet av en tolkning:

"Da jeg våknet opp, kunne jeg se at jeg befant meg ombord på en båt. Det lignet mest på en fiskebåt, av den typen nordlendingene bruker for å dra opp store mengder torsk. Båten var full av mennesker som jublet og var glade – i alle fall så det slik ut.
Nå viste det seg at havet omkring oss var fullt av mennesker som fløt omring, ja så mange at man kan si at menneskene var selve havet.

Mannskapet ombord sa til meg at det viktigste var å dra folk opp fra sjøen, slik at de kunne komme i trygghet og bli vervet til tjeneste ombord på båten. Så, jeg tok del i dette viktige arbeidet og vi gledet oss alle hver gang et menneske ble dratt opp og reddet.

Da vi hadde holdt på med dette en stund, la jeg merke til at mange av de menneskene vi hadde dratt opp på dekk hoppet ut i vannet igjen. Dette bekymret meg, og jeg forsøkte å forklare dem at denne båten var det eneste stedet der de kunne være trygge, men det var imidlertid svært få som trodde på denne forklaringen.

Nå fikk jeg også se at mange av de som hoppet ut gjorde dette for deretter å krabbe opp på en annen båt litt lengre bort. De syntes at de andre båtene var mer attraktive – men dette gjaldt bare når de så dem på avstand, for flere kom tilbake igjen. Da fortalte de hvor fælt de hadde hatt de på de andre båtene. Noen fortalte om at dekket var såpeglatt slik at man lett kunne falle uti vannet, mens andre fortalte om at kapteinen var hard og krevende og satte krav til dem. Atter andre fortalte at styrmannen førte dem ut i hard vær slik at både båten og mannskapet kom i fare.

Så, for å forsøke å forstå hva som foregikk rundt meg, så tok jeg fram kikkerten og så meg litt rundt der ute på havet. Jeg kunne se at det var hopetall av store og mindre båter rundt oss. De var svært forskjellige, og det kunne se ut som de var ute i helt forskjellige oppdrag.

Noen var rene krigsskip – disse var militante og skjøt rundt seg og kriget. Mange fikk hjelp fra disse, men det var også mange som omkom, og flere av de mindre båtene ble regelrett senket av deres artilleri.

Andre så mer ”myke” ut, nærmest som små gummibåter som ble kastet hit og dit av enhver bølge som passerte. Disse hadde svært kort levetid, og mange havnet i vannet og druknet etter at ”luften gikk ut”.

Likeledes var det med seilbåtene – mange av disse manglet ror, slik at de ble helt og holdent styrt av den vinden som til enhver tid blåste i seilet. Denne vinden kunne de ikke kontrollere, og det endte ofte med havari og mange mennesker druknet.

Jeg kunne fortalt mye mer om de forskjellige fartøyene jeg kunne se rundt meg, men nå oppdaget jeg også at fiskebåten jeg selv var på manglet navigasjonsutstyr, slik at vi, til tider hadde gått i sirkel, og til tider nesten kjørt på skjær. Dessuten var det generelt mangel på mat. Maten ute på havet var svært ensformig og ”rasjonell” – det minner mest om nødproviant.

Alt dette jeg hadde sett rundt meg gjorde meg bekymret og jeg lurte på hva som egentlig er hensikten med å drive på som vi gjør. Derfor valgte jeg å sette meg ned for meg selv og kikke rundt i fred og ro uten å bli forstyrret av det som foregikk.

Da begynte tåken å lette slik at det ble bedre sikt og jeg fikk øye på noe som så ut som fastland i østlig retning. Det så ut som en halvøy, og den var svært vakker å se til – den stod jo helt stille og ble ikke påvirket av verken bølger eller vind. Dette var et ukjent, og litt skremmende, men også veldig attraktivt syn. Jeg brukte litt tid på å venne meg til tanken. Var det virkelig mulig at det fantes fastland – som det går an å bo på?

Etter hvert som jeg kikket nøyere, fikk jeg se enda et land – litt lengre mot vest. Dette var mer høyreist og det så mer ut som ”en klippe” som reiste seg opp av havet. Det var stort, og hadde mange innbyggere – svært mange. Disse så ut til å trives godt og de hadde god plass og godt med variert og sunn mat for både kropp og sjel.

Mellom landet i øst og landet i vest var det en sump. Det sies at denne sumpen ikke alltid har vært der, men at den ble til på grunn av innbyggernes stolthet, og minner oss om hvor viktig det er å være ydmyk.

Desto mer jeg kikket på landet i vest (som også var nærmest), desto mer ble jeg overbevist om at det er der menneskene er skapt til å være. Jeg fikk liksom en følelse av at det er der jeg kom fra og egentlig hørte hjemme og jeg lurte på hvordan jeg hadde havnet langt ute på havet. Det er jo greit nok at man drar ut på havet for å fiske, men hvorfor blir man værende i båten i stedet for å frakte fisken inn til land?

Jeg så nå hele virksomheten på denne båten spesielt, og ute på havet generelt som ganske absurd, og jeg lengtet mer og mer etter å komme til land. Men for å komme dit, visste jeg at jeg måtte jeg si opp mine oppgaver ombord på båten. Så jeg gjorde det, og forsøkte å trekke meg tilbake så skånsom som mulig samtidig som jeg hadde dette landet under oppsikt..."

Fortsettelse følger - kanskje.

Kirkens kvinnesyn i middelalderen

En pastor uttalte for litt siden at den Katolske kirken i middelalderen "var undertrykkende for mennesker generelt, og kvinner spesielt".

Dette har jeg stadig hørt, men det er sjelden man hører noen gode argumenter for å underbygge en slik påstand. Derimot er mitt inntrykk, etter å ha lest litt om både Kirken og om middelalderen at denne påstanden er i beste fall svært drøy, og i verste fall helt usann.

Den ureligiøse foreningen videnskap.dk har forsket litt på dette i en artikkel, og deres konklusjon er ganske klar.

Disse har kommet fram til at det er nettopp den middelalderske Katolske Kirken som har æren for at kvinner opphørte å være mannes eiendom og begynte å bli betraktet som et selvstendig individ med sin egen verdighet. Kirken påvirket samfunnet slik at lovverket ble endret. Derfor regnet man ikke lenger eksempelvis en voldtekt som "hærverk på mannens eiendom", men heller en krenkelse av kvinnen som individ, og den skyldige måtte straffes og bøtlegges.

Her må man også se historisk på sosiologien - i Norge og skandinavia forøvrig, samt mer østlige land var man nettopp kommet ut fra hedendommen med sine pragmatiske ofringer av blant annet mennesker til sine guder. Da kristendommen kom, ble det en gradvis men radikal endring av hele verdisynet, og ikke minst verdien av, og likeverdigheten mellom mann og kvinne.

Nå er det nok slik at mange reagerer på det bibelske prinsippet med at "kvinnen skal underordne seg mannen" (Ef 5:22, Kol 3:18, 1 Pet 3:1), og dermed oppfatter slikt som undertrykking. Ingen av de bibelske autoritetsordninger er undertrykkende - de er tjenende og blir velsignelser når de utøves i en kristelig ånd.
Da mener jeg at disse "bibeltroende" som gjerne anklager Kirken for å følge dette prinsippet heller selv burde blir mer bibelske på dette området - i stedet for å gjemme seg bak hierarki-er-alltid-undertrykkende-retorikken.

Forøvrig, her skriver min kjære venn Credo om de myter som florerer omkring heksejakt i Norge i middelalderen - som både viser seg å være kraftig overdrevet og som også må tilskrives den Lutherske tiden i Norge.