lørdag 12. september 2009

"Sola scriptura" - del 3

Ingen eksterne bevis

Dersom Bibelen av Kirken ble regnet som den eneste autoritet, ville man kunne finne dette i Kirkens egne skrifter. Når man leser Kirkefedrenes skrifter opp gjennom tidene, så ser man at autoriteten var Jesu ord, gitt ved apostlenes lære. Dette ble gitt ved ord og skrifter og ble tatt vare på ved både muntlig og skriftlig overføring.

Jesus gav autoritet til apostlene generelt, men til Peter spesielt idet Han, i de andre disiplenes nærvær gav ham "nøklene":

"Og jeg vil gi dig nøklene til himlenes rike, og det du binder på jorden, skal være bundet i himmelen, og det du løser på jorden, skal være løst i himmelen. " (Mat 16:19)

Det er her Kirken fra første stund etter apostolisk tid og fortsatt i dag plasserer autoriteten - hos biskopene (som Paulus kaller "tilsynsmenn"). Disse er menighetens autoriteter på jord, mens Kristus er menighetens hode.

Dette er ortodoks forståelse av menighetens autoritet, og derfor finner man ikke grunnlag for "sola scriptura" i Kirkefedrenes skrifter.

Bibelen kan ikke brukes uavhengig av
Kirken

Var det slik at Gud voktet over sitt ord og virket i kulissene på en slik måte at kirkefedrene satte sammen de bøker som senere skulle bli kirkens eneste autoritet? I så tilfelle så var det ingen som tenkte denne tanken før 1100 år senere, og da i en situasjon hvor man desperat og i opprør mot den autoritet Kristus hadde etablert så etter "ny" autoritet.
Når man leser historien og bevitner den læremessige forvirring som rådet på dette tidspunktet (reformasjonen endte umiddelbart i 4-5 forskjellige læremessige retninger), så har jeg vanskelig for å gå god for en slik forklaring.

Når Bibelen taler om "Guds Ord", så menes ikke Bibelen som enhet, men summen av alt Kristus lærte og gjorde, overført ved opplæring og personlig tilstedeværelse av apostlene. Bibelen inneholder det aller meste og viktigste av dette, og den tidlige Kirken har bevart disse skriftene, men ingen av skribentene påstod at deres skrifter skulle inngå i noen Bibel.

Det kan være verd å merke seg noe av det siste Peter sa før han ble martyr i Roma:

" ...idet I først og fremst vet dette at intet profetord i Skriften er gitt til egen tydning; for aldri er noget profetord fremkommet ved et menneskes vilje, men de hellige Guds menn talte drevet av den Hellige Ånd. " (2 Peter 1:20-21)

Det var helt utenkelig at enkeltpersoner skulle tyde verken profetier eller hellige skrifter privat. Dette var gitt til Kirken som en enhet, og det var også hun det var gitt å forstå dette.

Eller hva var det som gjorde at den Etiopiske hoffmannen kunne forstå det han leste i skriften?

"Filip løp da til, og hørte at han leste profeten Esaias, og sa: Skjønner du det du leser? Han svarte: Hvorledes skulde jeg vel kunne det uten at nogen veileder mig? Og han bad Filip stige op og sette sig hos ham. " (Apg 8:30-31)
Jo, det var at Kirken, i kraft av Philip kom og forklarte ham evangeliet ut fra Jesaia. Dersom hoffmannen ikke hadde blitt veiledet av Kirken og blitt del av den, ville han kanskje blitt opphav til en ny sekt.

Vi ser at skriftene kan ikke skilles fra Kristi Kropp. Lærdommen var ment å inngå i den organismen som apostlene kalte "Jesu Legeme" på jord. Det er altså Kirken selv som var ment å være bæreren av åpenbaringen og læren, ikke papyrus og lær.


Jeg kan ikke se at det er riktig å si at Gud har "skjenket oss" en Bibel slik at hver den som ønsker det kan starte en menighet. Det har Han aldri gjort - Bibelen er faktisk en del av Kirkens tradisjon - den viktigste delen av den. Kirken kom før Bibelen - den er skrevet av Kirken, inspirert av Den Hellige Ånd, og den inneholder Guds Ord.
Bibelen ble ikke gitt av Gud til framtidige protestanter i tilfelle Kirken skulle forsvinne eller i tilfelle Gud av en eller annen grunn skulle trekke Kirkens mandat tilbake. Bibelen er et resultat av Kirkens tidlige tradisjon og "nyttig til læring", men kan i ettertid kun tolkes innenfor den tradisjon den er gitt.

Derfor mener jeg det er direkte feil å påberope seg Bibelen som eneste autoritet. Bibelen har ingen autoritet dersom den fjernes fra Kirken som gav oss den.
Det blir som å rømme fra sine foreldre, men likevel forsøke å kjenne dem gjennom sine dagbøker ... 2000 år senere.

fredag 11. september 2009

"Sola scriptura" - del 2


Ingen interne bevis

Dersom Bibelen, etter at den ble kanonisert skal kunne opphøyes til den eneste autoritet, må man spørre hvilken autoritet som kan fremsette denne påstanden. Dersom det er Bibelen selv som fremsetter dette kravet, så må det definitivt være mulig å finne dette i Bibelen - med andre ord må det da finnes "et indre bevis" for at nettopp disse bøkene er "skjenket fra Himmelen", eller hører sammen, eller utgjør det komplette kristne læregrunnlag. Jeg har aldri klart å finne noe slikt bevis. Derimot finner man støtte for at både skriften og den muntlige tradisjon er bindende, men altså ikke skriften alene: Judas oppmuntrer og formaner menighetene:
"Men I, elskede, kom i hu de ord som forut er talt av vår Herre Jesu Kristi apostler..." (Judas 1:17)

Dette var lenge før menighetene hadde noe Bibel, knapt nok noen NT-brev. Det er ganske opplagt at apostlene behandlet menigheten som en levende organisme. De så for seg at de reiste rundt og bygget opp Kristi Kropp - de bygget ikke et bibliotek.

Eller når Paulus pålegger menigheten å holde fast på lærdommen:

"Derfor, brødre, stå støtt og hold fast ved de lærdommer (paradosis: overføring, tradisjon) som I har lært enten ved vår tale eller ved brev fra oss! " (2 Tess 2:15)

Her er det altså helt tydelig at apostelen likestiller sin tale med sine skrifter. Det Paulus her omtaler som "tale fra oss" kan vi ikke vite hva er, siden ingen av oss var til stede da han talte. Eneste mulighet for at denne talen ikke går tapt er at den bevares av tradisjonen.

Tenk om denne "lærdommen" han omtaler gjelder noe vi ikke har svar på i dag, kanskje noe angående nattverden eller andre sakramenter som vi protestanter i høy grad har endret på, eller kanskje han avklarte spørsmålet om de kristne skulle holde den jødiske sabbaten, noe som ikke er direkte tydelig ut fra "skriften alene". Eller hva om denne "lærdommen" var omtalt i et brev som er gått tapt? Hva gjør vi da dersom vi skal holde oss til "skriften alene"? Da kan vi ha mistet noe vesentlig uten engang å vite om det.

M
ed andre ord så finner man ikke noe grunnlag for "sola scriptura" i "scriptura".

Dersom man likevel insisterer på at skriften påberoper seg en slik posisjon, blir det som å si: "Det finnes ingen absolutte sannhet, unntatt denne at det ikke finnes noen absolutt sannhet". Da setter man seg selv som autoritet i mangel av noen annen.


torsdag 10. september 2009

"Sola scriptura" - del 1

Et av de fem prinsipper som holder hele protestantismen oppe er dogmet om at skriften ikke bare er den høyeste autoritet for lære (prima scriptura), men også den eneste. Dette kalles "skriften alene" (sola scriptura). Dette dogmet er så styrende for den protestantiske forståelse av all teologi og soteriologi, at dersom dette prinsippet ikke kan spores tilbake til en gyldig autoritet - ja da hviler vår Gudsforståelse og vår egen frelse på en gyngende grunn.

Historisk bakgrunn
Den første generasjon kristne mottok evangeliet og læren direkte fra apostlene som reiste rundt og forkynte og underviste. Det var altså en muntlig overføring fra budbringer (apostel) til mottaker. Spredningen av evangeliet foregikk på denne måten de første 20-30 årene før apostlene begynte å skrive brever til de nyetablerte menighetene.

I denne perioden var derfor apostlenes nærvær helt avgjørende for å overføre evangeliet om riket og for å "lære dem alt Jesus hadde befalt". Lærerne som Jesus hadde gitt myndighet til å overføre evangeliet var altså fysisk til stede blant dem, talte samme språk som dem, levde i samme tid som dem og kjente til deres kultur. Dette gjorde at menighetene i Antiokea, Roma, Efesus, Alexandria, Smyrna og alle de andre stedene ble grundig opplært i den kristne tro - kun ved muntlig overføring, som noen ganger i skriften blir kalt for "tradisjon".

Hvis man summerer opp alt apostlene må ha talt inn i spesielle situasjoner, forklart spesielle vanskeligheter, redegjort for forskjellige praksiser for gudstjenesten osv, så er det lett å forstå at ikke alt dette kan rommes i det nye testamentets bøker. Johannes påpekte jo også at alt det Jesus hadde gjort "ikke kunne få plass i all verdens bøker".

Umiddelbart etter apostlenes bortgang fikk apostlenes skrifter den høyeste autoritet i lærespørsmål. Når man leser skriftene til de tidlige kirkefedrene, ser man at de var svært opptatt av å "holde seg til apostlenes lære" - ja de siterer så mye fra skriftene at man kan nesten rekonstruere hele bibelen ut fra deres forskjellige sitater.

Disse kristne hadde den greske versjonen av Det gamle testamente (Septuaginta), men apostlenes brever og evangelieskriftene ble altså benyttet etter hvert som de ble skrevet. Den Bibelen vi kjenner i dag (riktignok bare den katolsk og ortodokse - de protestantiske biblene "mistet" 7 bøker under og etter reformasjonen på 1500-tallet) ble ikke fastsatt før på slutten av 300-tallet.

Ut fra denne enkle framstillingen, kan det se ut som om kirken de første 20-30 år må ha mottatt alt den trengte i form av muntlig tradisjon.

onsdag 9. september 2009

Himmelen og Jorden

De av oss som kommer fra enkelte av de evangeliske tradisjoner er vant til å sette et ganske skarpt skille mellom Himmelen og Jorden. Jorden er det fysiske univers som vi kan bevege oss i, mens Himmelen er den åndelig dimensjon der Gud befinner seg. I tillegg vet man at den åndelige dimensjon strekker seg ned til Jorden, slik at menneskets ånd kan til en viss grad ha kontakt med både Gud, engler og demoner. Når en person dør, kan man av og til få inntrykk av at menneskets ånd blir lagt in en slags "kosmisk dypfryser" for oppbevaring inntil dommens dag. Således kan det virke som om universet har to etasjer: Himmelen og Jorden.

Når man går inn i en Katolsk Kirke og følger den liturgi som praktiserers der, er det litt annerledes. Den røde oljelampen, dersom den er tent, indikerer at Kristus er fysisk tilstede i tabernaklet. Dekorasjonene får tankene til å gå til bibelske personer, steder og episoder som er sentrale for frelsen - engler og andre himmelske skapninger er vanlige innslag. Maria og Josef er gjerne tilstede i 2 eller 3 dimensjoner (som bilder eller statuer) og minner om at Himmelens Gud som ikke er skapt, ble inkarnert i sin egen skapning.

Bønnene blir rettet mot den evige Gud. I tillegg ber man om at den himmelske menighet stadig skal gå i forbønn for den jordiske menighet. Englene og andre himmelske skapninger er tilstede til vår hjelp og hele skapningen roper "hellig, hellig, hellig". Det blir som om man kjenner vingeslagene fra disse vesnene over hodet på seg, og himmelen kommer nær og blir virkelig.

Når våre kjære dør, blir deres kropper lagt i jorden, men deres sjeler blir båret av menighetens bønner i lange tider - helt til de er framme ved målet. "Skyen av vitner" (Heb 12:1) i Himmelen er levende og slett ikke uvitende om hva som foregår på Jorden.

På denne måten ser det ut som universet har bare en etasje, der hele Himmelen er i full aktivitet for å hjelpe til med det som skjer på Jorden. Himmel og Jord er tett knyttet sammen, og de troende som lever i himmelen og de troende som lever på Jorden er alle del av en og samme Kirke.

"...komme ditt rike; skje din vilje, som i himmelen, så og på jorden." (Matt 6:10)

onsdag 2. september 2009

Konvertitten Kornelius

I fortsettelsen av forrige innlegg, så kom jeg til å tenke på likheten mellom en konvertitt og den første hedningekristne; Kornelius som man kan lese om i apostlenes gjerninger 10.
Bibelen sier at Kornelius "fryktet Gud", "gav almisser" og "bad alltid". Jeg kan godt tenke meg hvordan han hadde sett at Jødene hadde funnet sin Messias og hvordan de var gode representanter for den eneste sanne Gud, mens hans eget folk, Romerne var avgudsdyrkere som tilbad alt mulig etter sin egen dømmekraft og innskytelse.

Han var nok blant dem som "banket på" for at Gud i himmelen skulle lukke opp for ham. Han så trolig på denne "jødiske sekten" som den ene sanne religion og han lengtet stadig mer etter å få del i det som Jødene var blitt del av; "de troendes samfunn", eller "ekklesia" (de som er kalt ut), med andre ord: Kirken. Samtidig så visste han at denne sekten bestod kun av Jøder, og han følte seg skikkelig "utenfor" - kanskje han så for seg at han måtte bli proselytt, noe som ikke var uvanlig.

Likeledes er det for mange konvertitter i dag - de har søkt hvileløst omkring i de forskjellige religioner, eller i de forskjellige "retninger" innenfor protestantismen uten å finne ro. De frykter Gud, ber og taler vel om Kirken, men de er likevel "utenfor". Nesten alle som tilhører den Kirken som Kornelius etterhvert ble del av blir jo i vår tid født inn dit. Så hvordan kan en "innfødt protestant", hvis forfedre i sin tid forsøkte å utslette Kirken klare å komme innenfor denne Kirken?

Og hvordan skal en slik konvertering tåles av den religiøse slekt og de troende venner som kanskje er mer enn klar over at deres selvvalgte tilbedelse er den eneste rette? Hvordan kan de tolerere at man frivillig skal gå tilbake og ta på seg "åket fra den mørke middelalder"? Det blir som en venn sa til meg; "I Norge idag er det mer akseptert å bli Buddhist enn Katolikk".

Da er jeg så glad for at det faktisk finnes en del medvandrere på veien som gjør at man fatter håp og ser at man ikke er alene om å oppsøke Kirken.

Videre er jeg glad for mange av dem som er "innenfor" og som har vist velvilje til at andre også skal slippe inn slik at vi kan dele den samme troen som Kornelius fikk og bli del av samme legeme som Kornelius ble del av.

Likeledes er jeg takknemlig for alle Katolikker av utenlandsk opprinnelse som har kommet til Norge og som bidrar til å vitalisere og aktualisere Kirken.

Jeg føler meg liten og ydmyk ... mens jeg banker.

De store spørsmålene

Jeg har merket meg at noen bloggere (asfaltkunst og Grimkjell) har notert seg, og underer seg over at de fleste katolske blogger er skrevet av konvertitter, eller av folk som er i ferd med å konvertere. Likeledes har de altså observert at "innfødte katolikker" i liten grad synliggjør sin tro i bloggverdenen.

Dette er jo et godt spørsmål. Jeg tenkte litt over det og det kom etterhvert så mange tanker rundt det at jeg ville skrive litt om det.

Rent grunnleggende, tror jeg at konvertitter har et behov for å bevisstgjøre seg selv på den tro de har kommet fram til, og som altså ender med noe så alvorlig som en "konvertering". Derfor er det naturlig å prøve sine ideer og oppfatninger i det offentlige rom, slik at troen på disse kan styrkes eller svekkes, alt avhengig av hvor mye sannhet de inneholder. Jeg har etterhvert funnet ut at det er sannheten som best tåler livets test og det er også sannheten som i lengden best lar seg forsvare offentlig.

Derfor er konvertitter hva der er, nettopp fordi de, ofte i livets mørketid nådeløst er blitt tvunget til å ta stilling til en rekke spørsmål som "de innfødte" har fått presentert som fakta allerede fra fødselen av. Noen av disse spørsmålene som man må bevisstgjøre seg på, og helst kunne gjøre rede for svaret på er slike som disse:

Dersom Luther mente at hele Kirken står eller faller på spørsmålet om rettferdiggjørelsen - må man ikke da finne ut hvem som har rett i dette spørsmålet før man forkaster Kirken?

Dersom man finner at Gud aldri hadde ment at kirken skulle bygges på nytt etter 1500 år basert på "skriften alene" - må man ikke da finne nye autoriteter å støtte seg til i forståelsen av skriften før man forkaster Kirken?

Dersom man finner at den autoriteten er hele ansamlingen av biskoper og fedre helt tilbake til apostlene - må man ikke da sette seg litt inn i hva disse lærte og praktiserte før man forkaster Kirken?

Dersom man finner at Peter likevel, fra de tidligste tider har hatt et primat som gikk i arv - bør man ikke da se om det finnes bevis for at dette primatet et eller annet sted i historien er trukket tilbake før man forkaster Kirken?

Dersom det blir hevdet at læren ble så mye endret i løpet av middelalderen at man ikke lenger fant frelse - bør man ikke da granske dogmehistorien for å se om denne er konsistent før man forkaster Kirken?

Dersom det blir hevdet at reformasjonen "reddet oss fra Romerkirkens tyranni", bør man ikke da lese sin historie og se om dette stemmer med den norske folkesjela i 1537 før man forkaster Kirken?

Dersom det blir hevdet at Kirken er "den store skjøgen" og paven er "antikrist" - bør man ikke da se etter alternative oppfyllelser av disse profetiene i historien før man forkaster Kirken?

Dersom det stadig hevdes at "Guds Rike" bare er i himmelen og ikke også på jorden - bør man ikke da se på hvordan de første kristne tolket dette før man forkaster Kirken?

Dersom det i en protestantisk menighet stadig fremsettes nye doktriner som hevdes å være "nye åpenbaringer" av skriften, bør man ikke da sette seg inn i heresi-historien og se om det ikke er visse likheter før man forkaster Kirken?

Dersom det blir hevdet at skillet mellom Kirken i øst og i vest skyldes romersk hovmod eller heretiske dogmer, bør man ikke da se litt på opphavet, bakgrunnen og utviklingen for menighetene i "det nye" og "det gamle" Roma (Konstantinopel og Roma) før man forkaster den Katolske Kirken?

Dersom det blir hevdet at man bør være så Katolsk (eller ortodoks) som mulig i troen, men likevel ikke kalle seg Katolikk, bør man ikke da se hva Jesus, apostlene og de tidlige kirkefedrene sa om kristen enhet før man forkaster Kirken?

Dersom det blir hevdet at protestantismen er gjenopprettelsen av den opprinnelige tro, bør det ikke da være enkelt å peke ut den menigheten som faktisk har en slik tro blant tusenvis av forskjellige menigheter før man forkaster Kirken?

Dersom det blir hevdet at en slik utpeking er opp til hver enkelt å utføre, men at hver mann likevel ender opp med hvert sitt valg - er det ikke da en logisk konklusjon at maksimalt en av disse har rett og at man da må tenke seg nøye om før man forkaster Kirken?

osv...

Dette er spørsmål som alle katolikker, men spesielt konvertitter bør kunne gjøre rede for, og da har de jo litt å pusle med - resten av livet, vil jeg tro. Derfor er det ikke underlig at konvertitter har et ønske om å dele med andre det som de har vært gjennom på sin reise. I beste fall for å være de andre medreisende til hjelp - i verste fall fordi de ønsker å vise sine ufatttelige store kunnskaper på området. Uansett motiv, tror jeg Kirken og Guds Rike er tjent med sann og riktig publisitet om slike temaer som nevnt ovenfor.

tirsdag 1. september 2009

Er Kirken anti-vitenskaplig?

Jeg leste nettopp en artikkel i Vårt Land som handlet om Galiloeo Galilei og det nye synet på himmellegemenes interaksjon som følge av at han bygde sitt teleskop.

Da jeg leste overskriften, var det som jeg allerede kunne gjette meg til konklusjonen nederst på siden. Joda, artikkelen avslutter slik:

"Bildet av Galileo foran inkvisisjonen skulle i opplysningstiden bli selve symbolet på den forstokkede religionens motstand mot fornuftens klare lys."

Alle her omkring har nok lært at Kirken til alle tider har vært motstander av vitenskaplige oppdagelser og motsatt seg all utvikling som kan true "Kirkevesenets maktposisjon". Det pussige er at historien om Galileo stor sett er den eneste spikeren som brukes til å henge opp denne påstanden på.

Da er det jo desto viktigere å se hvor godt denne spikeren egentlig sitter i veggen:

Det heliosentriske verdensbilde (at planetene roterer om solen) ble først foreslått av den Polske astronomen Copernikus i 1543. Han var i tillegge matematiker, fysiker og virket også trolig som Katolsk prest. Copernicus la sin teori fram for pave Clement VII, deretter pave Paul III, som begge syntes godt om denne, og erkebiskop Nikolaus Schönberg oppmuntret ham til å fortsette å utvikle teorien.

Det var denne teorien Galileo kunne test ut i praksis da han ~50 år senere kunne bygge et teleskop som gjorde det mulig å forstørre himmellegemene. Galileo publiserte i 1623 boken "The Essayer" som var dedikert til pave Urban VIII (!) Denne inneholdt det samme som Copernikus hadde teoretisert, samt noen tanker om materiens oppbygning av "atomer". Urban VIII møtte Galileo i Roma 6 ganger i løpet av 1624 og han sa at "Kirken har aldri, og vil aldri kalle Copernikus' teori for heresi" - han mente forøvrig også at "bevis aldri ville komme for dagen" - der tok han jo feil, men det viser at han mente at vitenskaplige teorier må bevises før de kan rokke ved de kristnes oppfatning av det fysiske univers.

Problemet med heliosentrisisme på dette tidspunktet var at det kunne, i menneskenes øyne, ødelegge skriftens autoritet, idet Bibelen sier slikt som at "solen står opp" og at " solen går ned" i tillegg til at Kirken ikke ønsker at solen skal fremstå som så viktig at den kan tilbes, slik det var i de hedenske religioner. En annen ting som gjorde at Kirken var svært tilbakeholden med nye teorier var at det fra protestantisk side stadig kom anklager om at Kirken ikke holdt seg til Bibelen som autoritet.

Så, det ser ut som Kirken, i det hele tok godt imot Galileos oppdagelser, men Kirken forbød noen å lære dette som fakta - det måtte kun sees på som teori. Galileo hadde riktignok brukt teleskopet til å se planetenes bevegelser bedre enn noen før ham, men det var fortsatt et stort hinder for at man skulle kunne tro at jorden faktisk beveget seg rundt solen. Dette var det såkalte parallakseproblemet; man var ikke i stand til å se den forventede forskyvningen i sternebildet når jorden (med oss som observatører) flytter seg i rommet. Dette var faktisk et godt argument for at teorien ikke skulle publiseres som fakta. Nå viser det seg jo likevel at parallaksefenomenet er til stede, men man trenger vår tids utstyr for å oppdage denne lille forskyvningen - fordi stjernene er så fjerne.

Galileo var entusiastisk og viste i begynnelsen ingen respekt for de retningslinjer Kirken hadde gitt ham angående bruken av sine oppdagelser. Dette er jo et eksempel på et tema som ligger i skjæringspunktet mellom religiøs åpenbaring og empirisk vitenskap, og der viser det seg ofte at ansvarsforholdet mellom Kirken og vitenskapen blir utydelig. Nå skal det også sies at det var ulike oppfatninger om hele saken blant kardinaler og biskoper, og det er grunn til å tro at det forekom lobbyvirksomhet for å hindre Galileo. Derfor ble likevel hans bøker forbudt å bruke som faktalitteratur, og inkvisisjonen (undersøkelse) ble involvert.

Nå er det forskjell på å erklære noe for heresi og det å forby å lære en teori som fakta. Derfor virker det som Urban VIII har sine ord i behold og at den heliosentriske teori aldri ble offentlig erklært heresi. Galileo ble derimot anklaget for ulydighet mot Kirken, noe han etterhvert også omvendte seg fra.

Episoden med Galilei var tragisk på den måten at Kirken opptrådte uverdig overfor ham etter at han hadde blitt, i Kirkens øyne, for overbevist om teorien - som grunnleggende er vitenskaplig av natur. Dette har gitt opphav til myter om at Kirken i sitt vesen er anti-vitenskaplig, men etter min mening er denne historien en svært rusten og skrøpelig spiker å henge slike myter på.

Det kan forøvrig også være verd å nevne at det var den katolsk presten Georges Lemaître som først lanserte teorien om "Big Bang" - ideen om universets singularitet i skapelsesøyeblikket.

Når det gjelder "forstokket religion", så er min erfaring av dette heller fra den Bibel-fundamentalistiske tradisjonen, der man fortsatt idag lukker øynene for all empiri og forfekter at skapelsesdagene er vanlige 24-timersdager.

Når det gjelder "motstand mot fornuftens klare lys", så er min erfaring av dette heller fra de deler av den protestantiske tradisjon som ikke klarer å gjøre noen motstand, men som heller ender opp i liberalisme.

Så, det tryggeste er nok å bli Katolikk.