torsdag 20. august 2009

Helgener til besvær?

Så snart man krysser den grensen som kalles "reformasjonen" og kommer over i den kristne tradisjon som har apostolisk suksesjon, ser man en Kirke som er annerledes i flere aspekt. Et slikt aspekt av dette er at den ser ut til å florere av symboler, bilder og statuer av alt annet er den enkle læren om Kristus. Det kan se ut som denne Kirken er stappfull av avguder.
Og verst av alt: Disse helgnene blir bedt om å be for de troende på jorden.

Dette er virkelig en snublestein for dem som er oppdratt i streng, rasjonell Kristus-alene-teologi basert på Bibelen-alene. Dermed kan det umiddelbart se ut som de protestantiske anklagene om at denne Kirken gradvisk har driftet mer og mer bort fra den apostoliske lære og har endt opp med å bli apostat (vendt seg bort fra sin opprinnnelige tro) er riktige og følgelig må unngåes.

Ser man nærmere på dette, vil jeg påstå at ingenting kan være lenger fra sannheten - av flere grunner:

1) Kirkens helgener er helgener nettopp fordi de i sine liv var levende vitner om Kristus og mange av disse led samme smertefulle død som Kristus - for Kristi skyld. Videre har de troende alltid trodd at disse hellige fortsetter sin virksomhet i himmelen der de ber for oss andre på jorden. Derfor vil ethvert minne om disse hellige føre tankene til Kristus og ikke til dem selv.

2) Kirkens helgener er del av Kirken på samme måte som de troende på de forskjellige steder også er del av samme Kirken. De troende spredd utover jorden i nåtiden er altså Kirken på samme måten som de troende spredd utover i historien også er Kirken. Dermed bidrar helgenene til å binde sammen Kirken både i tid og rom slik at når Gud ser ned på vårt univers "utenfra tiden", så ser Han "Kristi legeme på jord" som en enhet uavhengig av tid og sted. Dette gjør altså til at de troende i nåtiden lett kan identifisere seg med sine likesinnede fra tidligere tider og således bidrar til Kirkens enhet - noe som er Guds vilje.

3) Helgnene var vanlige mennesker med en uvanlig lengsel etter Gud. Denne lengselen førte til at de levde et liv i bønn og i etterfølgelse av Kristus. Vi blir lett formet av dem vi omgås, og derfor forteller Bibelen oss at vi skal ha gode forbilder. Kristus er det fremste forbilde vi kan ha, men dette utelukker ikke at vi også kan ha mennesker som forbilder så lenge disse fungerer som et speil - der vi ser Kristus i dem som har gått før oss og dermed blir inspirert til å følge Kristus.

4) Angående helgnenes forbønner, så har ikke Skriften noe forbud mot å be de hellige i himmelen om forbønner. Tvert imot, så antyder Det nye testamentets profetiske bok at på et tidspunkt så skal de troende i himmelen bringer fram for Gud bønnene fra de troende på jorden (Åp 5:8).
Dessuten er det ikke å undre seg over at man ikke finner denne praksisen i apostlenes brever, siden de hellige fortsatt befant seg på jorden da disse ble skrevet. Det var senere at man ble mer og mer klar over at Herrens gjenkoms drøyde og flesteparten av de hellige etterhvert var i himmelen.

5) Sist, men ikke minst må man vite at de tidligste kristne ikke så noe skarpt skille mellom livet på jorden og livet i himmelen slik vi ofte gjør i de protestantiske tradisjoner som i høy grad er influert av opplysningstiden der mye de opprinnelige kristne paradigmer forsvant til fordel for rasjonell tenkning. Derfor var det naturlig for dem å ta vare på og de jordiske rester av sine med-troende og på denne måten minnes dem - slik som også Jødene grov opp Josefs ben da de forlot Egypt (2 Mos 13:19). Av samme grunn ble de kristne forfedrene også minnet i form av malerier og figurer på deres bønnesteder i hjemmene, katakomber o.l. og etterhvert i kirkebygninger.


søndag 16. august 2009

Messen er som en tidsmaskin


Jeg har tenkt på det flere ganger; hver gang jeg setter foten over dørterskelen til den Katolske Kirken, så er det som man foretar en reise i tid og rom - nesten to tusen år tilbake og et godt stykke sørover, til midtøsten - til Golgata.

Man møtes med den samme stillhet man kan forvente preget stemningen etter at Jesus hadde sagt "det er fullbragt" (Joh 19:30), og etter at Hans drapsmenn hadde forlatt åstedet, og bare Jesu venner var tilbake. Jeg kan tydelig se for meg at Hans etterfølgere og Hans mor ved foten av korset knelte med samme ærbødighet og Gudsfrykt som disse, vår tids etterfølgere som er samlet til messe "til minne om Ham" (Luk 22:19) .

I denne forsamlingen ved korset var det ingen som småpratet om dagligdagse ting, ingen som tenkte på de jordiske ting - ingen lettsindige tanker preget denne forsamlingen.

Likeledes er det i dag; de troende viser den ytterste respekt for Kristusfiguren som henger på krusifikset på veggen og for det "levende brødet" (Joh 6:51) på alteret. Man "knefaller" mot alteret både før man setter seg i benken og etterpå når man forlater den. Man kommer bare ikke slentrende inn og man snur ikke ryggen til Kristus når man går, uten først å ha vist Ham ærbødighet på denne måten, og det er ingen som våger å gjøre "bønnehuset til en røverhule" (Matt 21:13) ved å tilby kjøp og salg i det vigslede rom.

Likeledes kan jeg forestille meg med hvilken ærbødighet Josef fra Arimatea og Nikodemus tok ned Jesu legeme, svøpte det og la det i graven (Joh 19:40).
Med samme ærbødighet behandler presten hostien (offeret) etter at det er forvandlet til Jesu legeme, og de troende tar imot det med ærefrykt.

Alt dette er jo fordi Jesus viste seg å være Guds levende sønn, idet Han oppstod fra de døde og innehar nå nøklene til døden og dødsriket (Åp 1:18), slik at vi som troende kan arve evig liv. Dette var en seier og en gyldig transaksjon for våre synder som har evig gyldighet og evig verdi.
Dette får man konkret del i når man "spiser Hans legeme og drikker Hans blod" (Joh 6:53) - nemlig det ublodige offer som blir servert fra alteret i form av hostien.

Dette alterets legeme og blod er av samme substans som det som ble ofret på langfredag, og er derfor i stand til å gi de troende "liv i seg", "inntil Han kommer". Så, idet man går ut gjennom døren, så "warper" man seg tilbake til nåtiden - men man har da med seg en fornyelse av "den nye pakt" (Luk 22:20).

torsdag 13. august 2009

Kan kirker være vakre?

I det siste har jeg tenkt over dette med hvordan man kan forsvare at kirkebygninger er kostbare og staselige, siden man ikke finner noen oppskrift for slikt i det nye testamente.

Da jeg regnet meg som del av den karismatiske bevegelsen, var jeg av den oppfatning at forsamlingslokalene kunne like gjerne være et blikkskur, et gammelt lagerbygg eller rett og slett hjemme i stua til folk. Jeg mente det var da bedre å bruke pengene til de fattige, eller kanskje helst til å finansiere evangeliseringen - det er tross alt bedre å utbre Guds Rike enn å gjøre kirekbygningene så staselige at alminnelige mennesker ikke føler seg hjemme der. Dessuten er det bedre å satse på de "evige verdier" enn å satse på de materielle verdier, som tross alt en dag skal "brenne opp"...

Dette høres jo både fromt, rasjonelt og logisk ut - men det er en fare forbundet med dette, nemlig de kristnes erkefiende gjennom alle tider; Gnosismen. Den gnostiske virkelighetsforståelsen sier at alt materielt er under forbannelse og derfor i beste fall uviktig og i verste fall må unngås, men det åndelige er viktig og det eneste som teller. Denne tankegangen har inspirert en rekke vranglærere opp gjennom tidene - slike som Marcion (som mente at Gud i det gamle og nye testamentet er to forskjellige guder), Nestorius (som mente at Jesus ikke tok kjød fra Maria), Kartanerne (som mente at Jesus var ånd, "ikke kommet i kjød") og altså meg selv som hadde en tendens til å overbetone det åndelige på bekostning av det fysiske.

Men man lærer så lenge man lever, og etter å ha sett hvordan de kristne til alle tider har trodd at også den fysiske verden er viktig for sjelens frelse, så skjønner jeg at det er nøye med hvordan vi oppfører oss i, og behandler det fysiske univers vi midlertidig er satt inn i.

Selv om vi er åndelige vesener og det finnes åndelige krefter, så er det i tid og rom den åndelige kampen om vår sjel manifesteres og synliggjøres - og det er også i tid og rom Gud kom ned, inkarnert i et virkelig, fysisk menneske slik at Kristus med rette kan sies å være sann Gud og sant menneske. Dersom dette ikke var tilfellet, ville vår frelse være ugyldig, og vi ville fortsatt vært døde i våre synder.

Med denne forståelsen som grunnlag har de kriste alltid aktet på sine gjerninger i kjødet, de har samlet sammen knoklene til sine kjære martyrer, de har aktet sin nestes liv høyere enn sitt eget, de har vært nøye med å ikke "synde mot sitt eget legeme", de har gjort korsets tegn på seg selv når de ber, de har alltid trodd på at Gud handler åndelig når de selv utfører fysiske handlinger (gjennom sakramenter), de har malt bibelhistorien og dens helgener på veggene i katakombene - og de har laget sine hellige steder så vakre som mulig.

Bygningen på bildet øverst ligger på et gatehjørne i Roma, klemt mellom andre alminnelige bygninger. Da jeg så fasaden på denne kirken, gikk mine tanker umiddelbart til Jesu budbærere apostlene, Jesu mor Maria og flere andre fysiske, synlige, alminnelige men likevel i Guds øyne hellige mennesker som Gud gjorde seg avhengig av for at vi i dag kan kjenne Den Allmektige og finne frelse hos Ham.

Hmm, jeg tror jeg begynner å se verdien av å ofre noen forgjengelige kroner på å lage seg bilder som minner om det uforgjengelige - som tilfeldigvis også er vakkert...

lørdag 1. august 2009

Det dere gjorde mot en av mine minste...

Da jeg var på en kafeteria for litt siden, la jeg merke til et ektepar som hadde med seg en invalid jente. Hun så ut til å være i 20-årene, satt i rullestol, hadde helt forvridde armer og bein og kunne bare ytre seg ved å avgi pipelyder. Hun var det mange ville kalle en "grønnsak", trolig fra fødselen av.

Da jeg så ekteparets oppriktige omsorg for henne, tenkte jeg på noe jeg tidligere har lest av en kirekfader. Han sa noe slikt som dette: "...dersom du ser en trengende, en fattig, en syk eller en hjelpesløs - da må du se vedkommende som en verdifull gave fra Gud, en ressurs som Gud har sendt i din vei" (jeg husker ikke hvem som sa dette, men det er mulig det var John Chrysostom).

Videre, blir man jo selvsagt minnet om Jesu egne ord: "Det dere gjorde mot en av disse mine minste, det gjorde dere mot meg" (Matt 25:40).

Når man først klarer å ser tingene i et slik perspektiv som her beskrives, så tar man et skritt i retning av Guds Rike, kanskje uten å tenke over det. Dette blir spesielt tydelig når vi ser på resten av det Jesus sier i denne talen, siden dette er del av en framtidig domsavsigelse der Herren Jesus skal skille dem som gjorde det gode fra dem som ikke gjorde det. De gode går inn til evig liv mens de andre går inn til evig fortapelse.

Nå vet jeg at mange avarter av protestanter vil heve øyenbrynene og hevde at frelsen kommer av "tro alene", men dette er en sannhet som mange har dratt helt ut på viddene (mulig jeg kommer tilbake til "sola fide" senere).

Men, i allefall - jeg ble tankefull da jeg så disse menneskene som tilsynelatende uten å tenke over det og på en naturlig måte, hadde valgt å ofre store deler av sine liv for å ta seg av en av "disse minste". En slik holdning er tvers gjennom Katolsk, og man finner den helt tilbake til de første kristne.

Katekismen sier at "2010. Siden det etter nådens orden er Gud som handler først, kan intet menneske gjøre seg fortjent til den første nåde som ligger til grunn for omvendelse, tilgivelse og rettferdiggjørelse"

Derfor tror jeg også at Gud kan "handle først" ved å sende nød i vår veg - nød vi kan velge å møte med kjærlighet (som Gud "først" har lagt i oss), eller vi kan velge å se en annen vei. Dersom vi velger å møte nøden og fylle behovene, blir virkningen dobbel; lidelsen blir lindret hos den som er i nød og omvendelsen, tilgivelsen og rettferdiggjørelsen blir "materialisert" eller synliggjort hos den som utøver de kristne dyder.
Dette blir altså en "vinn-vinn-situasjon" - Gud er genial. :-)